Skogssmyger’n kan være nesten usynlig, spesiellt i regnvær for da drar den vingene over seg som en slags regnfrakk.
Slik hender det at man skulle ønske være noen ganger og idag er en slik dag. Det ble en slags utladning i går for nå føles det som om vi har gjordt vårt. Ønske om å kunne riste av seg sykdom og all dritt er like stort som umulig. Men så er det så godt som umulig da ettersom det stadig kommer påminnelser av større og mindre art. Man må forholde seg til det om man vil eller ikke. Slik er det bare, men allikevel så er det en mettning, det blir fullt. Så hva gjør jeg da, jo jeg ber gullhjertet mitt lese avisa for meg og så begraver jeg hodet i bilder, mine og andres på Flickr. Lyden av høytlesningen fra dagens avis blir gradvis borte og så helt borte. Da fikk vi litt øving uten at jeg var deltager so jeg jo alltid er.
Vi har ikke fått oss noen tur enda, men nå må vi.
Tiltakslysten er fraværende idag.
