Nå sitter jeg her koser meg med IG, Flickr og blogg mens gullhjertet mitt sover i gostolen sin, hun var trøtt stakkar. Vi sliter med en dårlig mage som forstyrrer veldig. Mye turer til rommet med hjerte på døra gir som oftest hemoroider slik er det med meg og slik ble det med henne så der er jo også noe av årsaken. Nå er jeg ikke bare kjæreste og omsorgsperson, men nå også sykepleier for å si det slik. Å galt det enn er så måtte vi smile litt idag etter besøk på apoteket og greiene skulle tas i bruk, vi lo så vi måtte avlyse behandlingen en stund. Mer sier jeg ikke.
Men det jeg egentlig lurte litt på var kan jeg kose meg å glede meg over andres og mine bilder ? Har jeg lov til å finne glede i å lese hva andre skriver om ? Skal ikke jeg bare lese alt jeg kommer over om demens ? Har jeg lov til å være glad ? Jeg opplever jo noen ganger folks forundring over at jeg tar så lett på ting som har en alvorlig syk kone å ta meg av. Fordi jeg viser mye bilder og gleder meg over det så har omtrent halvparten av mine lesere forlatt bloggen min. Jeg har visst ikke lov til det.
Eli leste hva jeg hadde skrevet på FB sida mi idag og lurte på hvorfor det skulle bli mindre bilder på bloggen så jeg prøvde å forklare henne det. Den skal jo handle om vårt liv med alzheimer var mitt svar. Vårt liv er jo bilder også svarte hun. Så hadde vi en god lang prat i sola. Hun er jo også som meg full av tanker. Tanker kan glemmes, men borte blir de jo ikke, de dukker opp igjen i en annen sammenheng.
Jeg kan jo ikke alltid være trist. Da går man seg fast.