Det ble en hektisk dag for Vamp og meg. Eli har vært på telefonen over 30 ganger, besøk av strømnett levrandør og vår yngste datter Pia, tur til Kongsvinger og spist middag med samme datter + barnebarn. Mange hyggelige ting har også skjedd, men så er ikke hun her og jeg har ingen å dele dem med. Vi bruker å glede oss sammen. Idag har hun vært urolig høres det ut som, spør stadig etter Vamp og lurer på hvorfor hun skal være der når Vamp og jeg er hjemme. Det er leit for je tør ikke si at jeg savner henne for da blir hun kanskje enda mer urolig. Hele tiden må jeg flytte på tiden hun skal komme hjem og utrolig nok det husker hun. Det går bra så lenge hun har noe å drive med for da tror hun at hun er på jobb. Jobben ute hos de gamle hjemmeboende likte hun veldig godtog nå i kveld ba hun meg sjekke boka si etter hvem hun skal til i morgen. Noen ganger som nå tenker jeg at det er urettferdig at hun som likte hver dag på jobb skal ende opp med denne forferderlige sykdommen. Jeg synes på en annen side det er like leit at jeg tenker slik. Ville jeg ha ønsket noen annen hadde fått alzheimer i bytte mot en frisk Eli ? Det er en farlig tanke for som Arnulf Øverland skrev i sitt dikt Du må ikke sove. Det jeg tenker på er dette » du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv »
Det blir ikke så mye mer rettferdig at andre får overta det du ikke vil ha selv. Vi kan nok kanskje aldri vinne over den onde i hennes hode, men kjærligheten og hengivenheten til hverandre kan den onde aldri ta fra oss. Beviset på det har jeg på mobilen min, tekstmeldingene hun sender meg når hun lengter er beviset på det. Det er ikke sikkert hun husker meg når hun ser meg, men hun sender meldinger av kjærlighet til den som betyr mest i livet hennes. Det er mitt nummer hun sender til og aldri hadde jeg trodd at en mobiltelefon skulle gi en følelse av å være elsket. Midt i det vonde har jeg tross alt fått et bevis på at vi hører sammen.
Det går mot helg og jeg håper at mageviruset er borte slik at jeg kan dra ned å få henne ut litt, men jeg vet at det kan bli vondt for jeg vet jo ikke om hun kjenner meg igjen. Stemmen min kjenner hun igjen ellers hadde hun aldri ringt, men ansiktet mitt kjenner hun igjen det………………