Noen ganger når jeg tar opp nettbrettet mitt og skal til å skrive litt tenker jeg hva driver jeg egentlig med ? Jeg utleverer meg selv og kanskje også henne som ikke kan beskytte seg mot ordflommen jeg sender ut på nettet. Er det feil og hva ønsker jeg oppnå med dette ? Skulle jeg kanskje tie det ihjel og ikke fortalt vår historie ? For ikke mange dager siden oppfattet at noen i egen familie faktisk sidestillte demente med sinnslidende. Jeg vet jo etter et utall av timer med lesning hva demens er. Sinnslidende derimot aner jeg ikke hva er, men forstår det slik at det er medmennesker som av en eller annen grunn ikke er like heldige som meg. Jeg kan klare det presset som samfunnet og mine omgivelser krever av meg. Når jeg som nå opplever den største krisen i mitt liv og allikevel klarer handle rasjonellt og ikke ta skade av det så er vel jeg blandt de heldige. Jeg synes godt vi kan vise litt storsinn mot folk som sliter seg gjennom hverdagen for akkurat som Gullhjertet mitt så har de ikke bedt om å ha det slik.
Hva er det så jeg driver med ? Det får bli dette vinduet i den kalde steinmuren som er mitt svar på det, jeg åpner et vindu inn til en mørk lukket verden som jeg ikke hadde noe kunnskap om før hjerte mitt ble rammet.
Jeg utleverer meg selv og hjertet mitt for å beskytte henne mot uvitenhet og likegyldighet overfor alle som ikke har en stemme.
For meg er det ikke feil for jeg ønsker at du som leser skal få en mulighet til å kunne starte en samtale når vi møtes uten at du mangler ord. Vi er slik vi mennesker at om noe hender noen så tør vi ikke starte en samtale fordi vi er redd for å såre. Du sårer aldri når du sier hei, tenk på det.
Eli og jeg har en historie å fortelle så derfor gjør jeg det. Det er historien om oss, vårt liv og våre sterke bånd. Kjærlighet til hverandre er det vi vil vise fram. Hun har glemt det som skjedde i dag tidlig, men en melding med 💗 elsker deg 💗 det kommer det hver kveld og jeg svarer det samme. Tre ord blir det sagt, vi har to ord hun og jeg, det sier alt. Det båndet kan aldri viskes ut uansett hva som skjer. På et vis så vinner vi over sykdommen, kjærligheten til hverandre klarte den onde i hennes holde aldri ta bort.
Vi har en lang tung vei å gå, men vi går den sammen og jeg slipper aldri hånden hennes for hun er møreredd Gullhjertet mitt.
Den nye dagen har blitt 6 timer gammel og jeg er urolig og får ikke sove. Det får ikke hun heller for telefonen som ligger på lydløs har ringt 42 ganger. Jeg tør ikke ta den av redsel for å uroe henne. Vi er nede for telling igjen hun og jeg, det blir en vond dag.
På telefonen ligger beviset på våre sterke bånd 42 ganger har hun satt spor etter seg. Ingen av oss sover, vi er ikke sammen, jeg er ikke i stand til å hjelpe, men jeg elsker deg Eli 💓💓💓 håper du tilgir meg. Det gjør så uendelig vondt, det blir en ny dag i helvete som jeg må slepe meg gjennom uten henne. Det føles så uvirkelig.