Så tenker jeg litt på dette med sosiale medier her jeg sitter under taket og kikker på fullmånen som jo ligner en gul ost. De sa det før i tida. Det var den gang folk gikk på besøk til hverandre. Bestefar hadde kjøpt tittekasse og med lyden så høyt på at vel ingen hørte hverandre. Alle hadde fått en halvkopp, sukker og varmt vann med noe oppi som hevet stemningen. Den vesle urokråka med den lyse lugge hadde også fått et glass. Oppi glasset var det ei lang skjed, toddyskjeda og den slurpet han i seg sukkervannet med noe oppi. Ho Anni var ei stor dame som lo mye og lysluggen var gla i ho Anni fordi ho var så stor og glad. Hun var det fordi det var plass til så mye glede i den store kroppen. Når jeg tenker etter så var alle gla i ho Anni. Vet ikke om noen la merke til tittekassa som sto der borti kroken med lyden på fullt, man skreik bare litt høyere så gikk det bra med samtalene. Lysluggen det var meg. Han Osvald var mye større enn han bæssfar og han rommet mye glede og godhet. Så stor var kroppen at han nesten sprakk. Han Osvald var snill og jeg var gogutten hans etter timevis opphold i stugangen ved siden av ham. Der satt vi å funderte litt på å mye epler det kom til å bli og heller lite om verden for øvrig. Verden det var forbi Kongsvinger og det var ikke ofte vi var der. Verden rakk liksom ikke så langt, mulig litt opp på Vestfjell skogen. Folk besøkte hverandre, det satt ingen alene og lurte på hvor alle forsvant, det var et stort sosialt medie, stua hennes bæssmor og han bæssfar.
Hvor tok så alle veien, hvor ble di av ?
Snapchat, messenger, facebook, instagram hvor ble alle folka av. Alle ble borte likt, nesten, var det noen som skrudde av strømmen.
Fullmånen lyser og den er ingen gul ost, det har vært folk der. Ugla uler på Rinnermyra, saua breker på Rinna, et fly suser avgårde mot ukjent destinasjon. Klokka er 23.30 det er mørkt i husa. Vamp har gått inn til senga si mens jeg sitter her med en lysende dings i hånda å skriver. Jeg er ensom, jeg har det vondt, livet stoppet da alle døde samtidig. Jeg savner Eli til og med all uroen, jeg er ensom. Har lyst til å skrike mot månen FA…….., men det kom ingen lyd bare tårer som så mange ganger før. Det er ikke første gang og det blir ikke siste heller som jeg har lyst til å skrike mot månen.
Har du hørt stillheten noen gang? Det har du sikkert om du har følt deg riktig ensom.
Månen henger fremdeles der oppe og kommer sikkert til å gjøre det i mange tusen år til. Ved neste fullmåne er jeg også ensom, det må vel være slik. Akkurat nå er det helt på bunnen uten et lyspunkt utenom den forbanna månen. Det er et helvete å leve.
I morgen er jeg på topp igjen det vet jeg for jeg har ikke lov være på bunnen mer enn ei natt. Det må bare gå for snart er hun heime igjen.