Det er mye bedre å vite at det ikke går enn aldri å få vite om det hadde gått.

Det har vært litt dårlig med skriving  noen dager fordi jeg har trengt en liten pustepause. Jeg må jo innrømme at jeg sliter litt om dagen. Det skjer ting med Gullhjerte mitt som jeg synes er svært vanskelig. Det er vondt å oppleve og enda vondere å skrive om. Det blir en repetisjon av det som skjer når jeg skriver om det. Da blir det svært dårlig med nattesøvn og jeg sitter oppe halve natta. I går torsdag hadde jeg vel ment å dra ned til henne, men lot det være. Jeg har vel egentlig begynt å lete etter unnskyldninger for ikke å dra. Slik var det også i dag.  Da jeg skulle dra så var jeg så “heldig” å få vannlekkasje i kjelleren. Det er leit å ta seg selv i å puste lettet ut. Så ble det nå i kveld jeg skulle dra. Det gjorde jeg også, men da jeg passerte gjerdet til sansehagen så jeg henne stå å se utover gjennom vinduet. Da tenkte jeg på alle ganger jeg har tenkt at dit skal hun aldri og nå står hun der og ser ut i mørket. Jeg ble der en stund og så på henne vandre fram og tilbake. Det ble en sterk opplevelse så jeg snudde gikk tilbake til bilen og dro hjem. Så nå sitter jeg her da med en følelse av at jeg gjør akkurat noe jeg egentlig ikke vil. Det å ha forlatt henne der nede. Det var aldri slik jeg hadde tenkt det for det var bære henne jeg skulle. Det var det løftet jeg ga den gangen. Jeg ga opp  altfor tidlig og det var det jeg ikke skulle. Nå er det for sent for ut igjen kan jeg ikke ta henne. Det kan jo en idiot forstå at vil skade henne nå som hun jo på sitt vis har funnet ro der. Vandret gjorde hun hjemme og det gjør hun der. Slik har sykdommen rammet henne.

Jeg har brukt mye tid på å tenke ut ting og nå har jeg tenkt litt igjen. Alle med sykdommen demens har jo vidt forskjellig behov og Gullhjerte mitt hun må bevege seg. Nærmest med tvang går hun rundt. Det er tvangstanker som styrer.

Jeg har tenkt litt rundt dette med å ha Eli hjemme litt og jeg har litt lyst til å prøve ha henne litt her. Tenkt prøve litt i helga om hun kan slå seg til ro ei natt slik at vi får litt mer kvalitetstid sammen. Hun kommer sikkert til å vandre rundt her også, men det er ikke ukjent akkurat for meg akkurat. Vet det kanskje høres sprøtt ut, men jeg må liksom bare prøve. Hvem vet kanskje kan det være med på å roe henne ned litt. Trolig ikke, men det er jo mange som i en periode er litt hjemme med samme sykdommen. Dersom det ikke fungerer så er det i hvertfall med på å synliggjøre for meg at det kan jeg bare glemme. Jeg synes det er viktig for meg selv å lukke alle disse “dersom”. Dette med demensomsorg er jo ikke bare å låse inn å få alt innen en liten ramme heller. Det er i hvertfall noe jeg har lyst til å gjøre selv om jeg vet at det enkleste er å ikke prøve. For min del så handler det om å skape en mulighet like mye som å ta en mulighet for egen del. Ta vare på seg selv kan også bety at man er villig til å yte litt til for den man er glad i. Det er mye bedre å vite at det ikke går enn aldri å få vite om det hadde gått.

Jeg fikk et dikt av en blogger som heter Frodith  som jeg har spart fordi det sa alt. Det er godt og samtidig vondt å lese det.

 

HAN HADDE ÅPNET OPP DØRA
TATT HJERTET SITT FORSIKTIG UT
OG GITT HENNE DET

HUN HADDE TATT VARSOMT I MOT
SNUDD OG VENDT LITT PÅ DET
IKKE HELT VISST HVA HUN SKULLE GJØRE MED DET

Der ute
I luften ble det vanskelig å banke
På vanlig vis

Han kjente det snøre seg sammen i brystet
Kjente klumpen i halsen

Hun så tårene i øyekroken
Løftet hjertet hans tett opp mot brystet sitt
Knuget det inntil der hvor hennes banket varmt

Da smilte han igjen..