Det hender jeg kan bli litt trist for ting som ikke rammer oss. Selv om det ikke gjør det så gir det en god del tanker om hva som skal komme en dag. Mennesker dør jo det er jo på et vis noe vi skal alle, men det er jo spørsmål om hva vi dør av. Når noen mister sine til demens biter det veldig på meg og man føler det veldig tungt. Det er ikke døden i seg selv, men det er dette med demens. Det er jo veldig trist da når noen mister sine sine siste tiår til sykdommen og dør for tidlig av den. Det minner meg veldig om at vi lever sammen på lånt tid Eli og jeg. Jeg vet jo med stor sikkerhet at hun har hatt den i aktivitet i nokså sikkert 10 år allerede kanskje mer. Jeg ser jo at ting hun har fått i gaver så langt tilbake som 2001 der har hun skrevet på en lapp og sluppet ned i esken hvem og når hun fikk det. Ingenting er merket før det året så det var trolig da hun begynte å merke at det skjedde noe. Igjen må jeg jo si at jeg føler veldig skyld fordi jeg aldri merket det, hadde Eli bare ikke vært så stille. Hun var så veldig stille bestandig.
På radio`n spiller DDE Det umulige e mulig og det var litt rart akkurat nå som jeg skriver dette for vi har jo på et vi levd motsatt vei, om du skjønner. Jeg har også veldig lenge trodd på at det umulige er mulig,men der tok jeg feil. Undrer meg på hvor mange som vet at det var Mathias Rust som landet i et småfly på den røde plass 28/5-1987. Ikke mange, men det spiller kanskje ingen rolle heller. Jeg har også gjort mye rart, jeg skrev f eks et blogginnlegg bakfram til Isabelle. Hun kalte seg selv for dritten i midten da hun var liten. Det var vel ingen stor prestasjon kanskje, men det var jeg som gjorde det fordi hun ikke trodde jeg klarte det. Siden den gang har jeg gjort mye rart ingen trodde var mulig fordi jeg vil litt til. Det er derfor det er litt leit når noen man vet hvem er dør av denne sykdommen for døden klarer jeg ikke lure. Det å leve sitt liv bakfram klarer jeg ikke selv om jeg skrev nesten 1000 ord den veien.
Så var det tiden vi har brukt opp i dag da og den har ikke gått til så mye annet enn turer med Vamp og besøk av Pia som hadde vært en tur hos mamma. Hun spurte hvor Pia hadde gjort av Vamp, men ikke et ord om meg så det var litt sårt da. Det ble sminking og ny neglelakk for Eli liker og pynte seg. Jeg hadde jo tenkt meg ned til henne etter en tur til Sverige for det var jo litt hun trengte Eli. Ettersom hun ikke hadde nevn meg så tenkte jeg at da lar jeg være å dra så får hun det litt roligere i kveld.
Egentlig er jeg litt stolt av meg selv for jeg har kjøpt min første og eneste BH. Litt sminke ble det også. Damen i butikken holdt på å le seg forderve for størrelsen var full nevan og litt utafor. Man føler seg jo ikke helt bekvem i situasjonen der man står i kø med en BH hengende i hånda. Det ble jo ikke så mye bedre da jeg entret parfymeriet og ville ha slik det blir roser i kinna av. Gudskjelov var den andre godt pakket inn. Så nå er alt på stell og jeg skal stryke bukser. Ha en fin kveld.