Blogginnlegget jeg skrev som ble borte er og blir borte og det var veldig rart. Bare å skrive på nytt, men ikke det samme fordi følelsen ble borte. Jeg blogger drevet av en følelse der og da og klarer ikke finne igjen en tråd timer etterpå. Rett i ruta blir det her ellers fungerer jeg ikke.
Det ble tidlig opp i dag også, men jeg lå nærmest i protest med dyna opp til nesa til etter 6. Det ble noen turer opp og ned trappen på Gullhjertet mitt som på død og liv skulle ha meg opp. Hun vant jo den runden så klart.
Ofte er det slik at hver gang uroen begynner så øker det veldig på før jeg klarer å få kontroll, slik er det også nå for hun blir veldig trøtt.
Søvn blir for oss begge alfa og omega og det er mangelvare her nå. Det var nettopp dette vi ville diskutere med fastlegen i dag. Det å få inn noe sovehjelp.
Det gikk bedre enn forventet og i tillegg tar vi vekk både en antidepressiva og Imovane. Det ble det i hvertfall jeg ønsket meg, minst mulig for jeg kan ikke se noen forskjell etter de vi allerede har fjernet. Vår nye fastlege var fornøyd med hvor langt vi hadde kommet i å fjerne også sobril. Som sagt har jeg fått en plan av hjelperen Tore for dette og den følger jeg. Jeg har veldig respekt for mennesker som har opplevd ting selv for de har mest kunnskap. Tror dette blir bra når det har gått seg til eller rettere sagt håper på det. Jeg tror mye ligger i søvnbehov og at hun vil bli enklere å håndtere når hun er uthvilt. Det å få nok søvn vil jo også gjøre meg flinkere til å ta de utfordringene som alltid vil være der.
Kanskje blir dette også en flopp, men noe må man jo prøve og så må man tro på det. Kampen mot alzheimer kan aldri vinnes, men gi helt opp blir for enkelt det også.