Atle Lundhaug

En merkelig følelse av tidløshet.

Igjen så er det kveld og man skal samle tankene litt. Forresten så satt å så på et standupshow i går kveld. Nils-Ingar Aadne het han og det var utrolig moro synes jeg. Han hadde noen stikk til en del bloggere som ikke jeg skal nevne her, men han gjorde et poeng av at mange bloggere slet seg ut og gikk tomme. Han sa at “ enkelte bloggere blir helt tomme fordi de er helt tomme.” Mye er jo et spill og det lages nok en og annen historie for å få leserne til å komme innom. Det er mye badebasseng og bikini også.

Den tenkte jeg litt på, men så går jo jeg ikke tom da. Vet ikke helt om jeg kan kalle meg blogger heller. En ting er jeg heldig med når jeg allikevel blogger for fra morgen til kveld så er det hver dag slik at jeg må klype meg i armen for å forstå at det faktisk ikke er en mardrøm.

I dag var ikke noe unntak for jeg var meg og ikke meg, mor var tante mor og en bekjent. Forskjellen i dag var at hun ble fortvilet og søkte trøst gang på gang. En vandring ut på trappen, ned i kjelleren, inn på badet, opp i andre og inn på kjøkkenet til meg. Hun var fortvilet. “ “ Hva leter du etter “ “ Jeg husker ikke “ var svaret. Det er nok meg hun leter etter når dette skjer, men det vet hun ikke. Så kommer hun, hviler kinnet sitt mot hodet mitt der jeg sitter og jeg kan legge armen rundt henne en kort stund før hun drar seg unna. Så ble hun rolig igjen.

Det sier seg selv at man føler seg maktesløs og leter febrilsk etter noe som kan hjelpe henne, men hva kan jeg bidra med annet enn en kort berøring. Hadde hun bare satt seg ned og vært rolig en stund så hadde da noe vært bedre, men det skjer ikke. Dersom jeg tar rundt henne når jeg står oppreist så trekker hun seg bare litt unna og slår blikket ned som om jeg var en fremmed. Det er jeg kanskje også.

Litt mulighet til å glemme virkeligheten fikk jeg da i dag for vi har hatt et par smågutter på besøk. Det ble litt kjøring med beltedoningen min. Koselig å få litt tid sammen med de yngste barnebarna for de brukte overnatte mye her før mormor ble syk. Kranglet gjorde de hele tiden da også, men nå savner jeg det også. Alt er liksom forandret etter at mormor fikk denne forferdelige sykdommen. Småguttene blir også blant de som får lide på grunn av dette akkurat som resten av barnebarna. Både mormor og morfar forsvinner jo. Hva kommer disse små til å huske av mormor ? At hun leste eventyr da de skulle sove eller alle disse rare tingene mormor gjør ? Det blir jo litt rart når hun som nå sier “ rart Pia ikke kommer hjem nå på kvelden som det er mørkt “

Så er det bare å lage stikkord slik at hun husker at Pia faktisk var her med gutta sine og at hun bor sammen med mann og barn på Roverud. Hun husket jo ikke at Pia var her, men det overrasket meg ikke. På de siste månedene har det vært slik at når noen av jentene våre har vært her så kommer alltid noe som Gullhjertet mitt forbinder med en annen tid enn nå. En merkelig følelse av tidløshet.

Tid er jo viktig, men da må man forstå klokka, det klarer hun jo langt fra alle ganger. Morgen, dag, kveld og natt er bare ord uten sammenheng,