cof

Et hjem for to i noen timer.

I dag er det lørdag og det var i dag jeg hadde tenkt å prøve ha Gullhjerte mitt hjemme litt. Trodde jeg skulle hatt litt nerver for hun har jo ikke vært hjemme på snart en måned. På mandag er det en måned siden den tunge dagen. Akkurat den dagen hadde jeg håpet skulle være mange år til. Hvem kan vel egentlig tenke seg tanken at en på 63 år skal tilbringe dagene på et sykehjem, ikke jeg i hvertfall. Nå ble det jo slik.

Klokka gikk sakte i dag for jeg gledet meg jo til å få henne hjem litt. Tankene har jo tross alt vært på dette stadiet siden hun dro. Det er veldig unaturlig dette med et hjem der det mangler en. Kl. 13.30 møtte jeg opp på 3C uten å være noe særlig berørt for så mye nerver har jeg aldri hatt når noe skal skje. Eli ble jo som vanlig glad da vi kom Vamp og jeg. En biltur tar hun gjerne så da jeg spurte så ville hun jo det. Med en liten hvit brannslukker i lomma stakk vi av. Vi tok en tur til Vestmarka først slik at hun skulle få en slags naturlig tur, en slik vi gjorde så mange ganger før. Hun sa ingenting da vi svingte av hjemover så det var som en vanlig tur. Heller ikke da vi kom inn reagerte hun så mye enda jeg har snudd rundt på omtrent hele første etasje. Hun registrert det jo til slutt, men virket ikke noe særlig brydd av det.

Så var det dette med hvordan det var for en måned siden. Det var akkurat slik nå også. Hun gikk, gikk, gikk hele tiden og halve dorullen forsvant sammen med brannslukkern.

Det var da jeg forsto at dette hadde jeg nok ikke klart så mye lengre. Du merker ikke hvor trøtt du er før du blir satt under press igjen, men da merker du det med full effekt. Jeg er dødstrøtt, egentlig nesten helt slutt. Da er det godt å vite at dette er i et begrenset tidsrom. Tror ikke jeg hadde klart ei heil helg. Det ble 15 turer på toalettet den første 1½ timen. Vi fikk oss en tur med Vamp også og alt var som før egentlig. Badekaret er noe Eli er glad i og det gikk ikke lenge før jeg måtte fylle opp det og vaske henne på ryggen. Det ble hårvask og full pakke.

Vi fikk en tur innom fars grav også før vi dro tilbake til Helsetunet. Det ville hun jo ikke da vi parkerte bilen, men hun er slik Eli at dersom jeg rekker henne hånden så tar hun den og følger rolig med. Døra inn ble jo også en slags mur vi måtte forsere, men hånda å holde i er nøkkelen til alt hun ikke vil. Det at Vamp logret med halen da vi kom til den låste døra på 3c og at Eli så det er heller ingen bakdel. Det gir som hånda å holde i trygghet.

Hun vandret frem og tilbake der også mens jeg fortalte hvordan det hadde vært for det igjen er jo noe de kan bruke videre.

Dette med å reise fra henne har blitt litt enklere for hun aksepterer det på et vis for hun vet at jeg kommer igjen.

Det var godt å ha henne hjemme litt for så hadde vi et hjem også ei kort stund. Håper bare det gikk bra etter jeg dro for så kan vi kanskje få dette som en fast ting hver helg.

5 Kommentar postet

  1. Jeg synes du gjør det beste ut av alt når du tar henne med hjem selv om det blir korte turer. Og fint du forteller det med at hun følger deg når du tar hånden hennes. Håper du føler at det er bedre for dere begge nå enn før. En helt ny måte å leve på, men jeg tror det «går seg til» ….

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist