Etter savnet kommer sorgen.

Jo da, jeg sov, men kan det kalles soving ? Jeg kaller det mer hvile øynene for jeg våkner hele tiden. Det var mye lyder ute fordi det var så dårlig vær. Alle disse lydene gjorde at jeg våknet i et kjør fordi jeg trodde Eli gikk ned. På brøkdelen av et sekund forstod jeg jo at jeg er alene, men hva hjalp det når underbevistheten jobber på høygir hele tiden. Det ble noe rart som ikke kalles søvn.

Jeg vet jo at jeg må få i meg noe mat, men ikke engang tomat som jeg er så glad i smaker noe. Riskaka med gulost gikk da ned, men pappskiva var ikke god.

Det ble trøstespising til slutt, 4 slike skiver med Anton Berg som jeg spydde opp et kvarter senere. Da er jeg vel i gang igjen. Slik var det da Eli var på Sanderud også, jeg klarte nesten ikke å beholde maten og mistet omtrent 8 kg da hun var borte. Jeg kan alt om dette for jeg har vært der før. Sorg og savn kan ikke kureres med mat og søvn. Det er som en ulmebrann, den ryker først lenge før den tar fyr. Gå inn i veggen, gå i kjeller’n, gå ned i knestående kall det hva du vil. Det å miste fotfestet fører uansett til at man faller.

Så fikk jeg da endelig vekslet noen ord med Gullhjertet mitt og det var godt å høre stemmen hennes. Det var ikke så lenge, men nok til at jeg ble trygg på at hun har det bra. Det som er så rart er at jeg får så ille dårlig samvittighet etterpå. Jeg prøver jo på å skaffe meg en slags plattform som skal hjelpe meg med å få et eget liv også. Det må jeg si bærer veldig galt avsted for meg for det gir meg en følelse av at jeg forsøker å glemme henne. Da blir jeg lei meg og får dårlig samvittighet.

Jeg går fremdeles rundt med et håp om at plutselig er alt bra igjen. Det er nok bare å innse at jeg ikke klarer å ta inn at hun blir borte en dag. Skal jeg klare å gi henne det livet hun fortjener da hun kommer hjem så er det nok kun det jeg må ha fokuset på. Vi er ikke ferdig med å være kjærester enda Eli og jeg.

Det er en tid for alt, men det er en tid for også og det er nå jeg lever og hun er fremdeles den viktigste i mitt liv. Det må hun være fram til den dagen døren blir låst bak henne om jeg skal slippe samvittighetskvaler. Vi har et felles liv og det er ikke ferdig enda. Det er mye tunge stunder og så mye bedre blir det vel ikke heller for det er helt stille i huset som et forvarsel om hva som skal komme framover. Man vil jo så gjerne være glad, men finner ikke gleden helt igjen og blir selvdestruktiv.

Jeg får vel ta en tur ned til min mor for også hun sitter alene. Jeg har ikke vært så flink til det i det siste for nå har jo også jeg mistet min kjære selv om hun ikke er død som far. Noen ganger tenker jeg hva er best. Det er en vond tanke.

En ting jeg undrer meg mye over er hvorfor dumper det ned ting fra dikt, sanger eller noe du har hør da du er i en vanskelig livssituasjon. Noen ganger lurer jeg hvor kommer det far og holder jeg på å flippe.Disse linjene kom på den måten og jeg huske ikke hvorfra. Etter savnet kommer sorgen, kanskje er det derfor.

 

En tanke full av anger
Et skrik fra sorgens sjel
En tåre sendt fra hjertet
En hånd som ønsket mer