Atle Lundhaug

Fanget i et nett.

Fanget i et nett er vel den enkleste måten å beskrive hvordan det er å være pårørende til et menneske med demens. Samme hva du gjør så har sykdommen fanget deg. Det er bare å vente på det som skal skje videre. Hva som skjer og når kan ingen fortelle deg. Det er en mental seigpining som du bare må takle om du skal kunne ta deg av din kjære. Resultatet vil bli akkurat det samme uansett hvor godt du jobber. Det handler mest om å gi muligheter for et anstendig liv. Visst er det lyspunkter når du ser at nå etter haugevis med gjenntagelser så fungerer det. Det fungerer, men gled deg nå, akkurat nå for i morgen kan du være sikker på en ting, alt er glemt. Start på nytt, det går ikke å gi opp, imorgen må du også starte på nytt for da er igjen alt glemt. I morgen når er det ? Kalenderen sier en ting mens dagboka ligger å feil side, hvem har rett kalenderen eller dagboka ? Prøv ikke å forklare, det er ingen å forklare for. Den du har ved siden av deg er mennesket du setter mest pris på i denne verden, men er det den samme som for 1 år siden. Ser ut som, lukter som, tonefall som, men allikevel ikke den samme. Elsker ble til glad i, følelsene du hadde den har du, men andre veien har elsker blitt til glad i.

Følelsmessig berg og dalbane blir du aldri vant til den gjør like vondt hver gang. Hva gjør du ? Du går videre, men sitter egentlig fast, fast i et nett du ikke kan slippe løs fra.

Slik er kjærlighet på enkeltspor.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist