Da var det tid for å sette seg ned litt og tenke over dagen. Det er ikke fritt for at jeg undrer på hvordan det er mulig å forandre seg så fort. Det har skiftet i hele dag fra å gråte fordi jeg ga meg med å jobbe for å ta meg av henne til å lure på når jeg reiser hjem igjen. Det er faktisk ikke så lange tida om gangen hun er klar, men du skal følge godt med for å merke det. Hun sier jo ikke så mye om du selv ikke spør henne om noe. Dagen har jo gått bra og hun er i godt humør, men hun har hatt vondt i hodet i hele dag og det liker jeg dårlig. Hun er veldig opptatt av dette med medisinene sine så jeg er ikke så trygg på at vi har dem her, men vi får se.
Vi tok en tur til mine foreldre fordi Eli syntes det var en stund siden. Hun sa ikke så mange ord og fulgte vel ikke med på det som ble sagt heller. Da vi kom hjem og satt ute litt ble jeg bror, men det rettet hun opp igjen. Nå har vi funnet ut at vi har felles barn, giftet oss 8/9-73 og fikk første datter i desember samme år. Det er egentlig helt vilt alt som blir sagt for en pappa er jo i slekt med sin datter osv. En ting er jo bra nå da og det er at hun protesterer ikke når jeg sier at vi er gift med hverandre. Egentlig veldig overrasket over at jeg i det hele tatt klarer å holde være med på en samtale som er så hinsides all fornuft. Du som leser dette må tro at bloggeren må ha tatt et par, tre sterke og litt til.
Får håpe at dagen i morgen bringer litt lys inn i tunnelen for nå er det bekmørkt her inne, dette kan ikke gå bra i det hele tatt. Vi har hatt en fin rolig dag, men så uklar har jeg aldri opplevd henne. En ting er da bra og det er at hun er da tross alt fornøyd med livet.
Ha en fin kveld.