Det blir litt til og fra her for det er ikke helt enkelt å få satt seg ned og samlet tankene så jeg får noe ned på papiret. Det er litt for mye uro til det. Etter en fin natt så ble det veldige startvansker på morgenen i dag, men vi kom da i mål til slutt. Hun er veldig trøtt og det er vel ikke så rart heller med tanke på hva hun har vært igjennom på et par døgn. Når jeg blir trøtt av disse voldsomme forandringene så må det jo være enda verre for gullhjertet mitt. Hun var redd i dag for at hun skulle måtte flytte. Om det er en ting jeg kan love med med hånda på hjertet så er det at som jeg sier ? her skal du være så lenge du vet det er ditt hjem ? Det var det vi bestemte den dagen vi fikk vite om sykdommen og det forandrer jeg ikke på. Det får koste hvor mye det vil av tårer, fortvilelse og dårlig nattesøvn, men slik er det.
Så har vi fått litt besøk av hjemmesykepleien igjen som gullhjertet mitt selv hadde et ønske om. Vi klarer fint å håndtere de få medisinene hun får, men om situasjonen blir slik som den var her så vil det gi litt mer trygghet for henne tror jeg. Dersom hun skulle miste minnebildet av meg igjen så skaper jo det veldig mye stress og kanskje også frykt å ha en ? fremmed ? i huset. Da kan jo hun selv ta kontakt med dem på vakt. Det gjør jo også at jeg ikke havner i denne hjelpeløse situasjonen. Det har jo vært min tanke at vi skulle ha det før, men det tror jeg nok at jeg må oppgi litt slik det utvikler seg.
Ellers så ser jeg at bloggvennen http://kagjert.blogg.no har fått mange besøkende. Det gjorde meg veldig glad for da er vi to som viser hvordan forsøke leve med demens, hun som selv har sykdommen og jeg som pårørende til en som har. Jeg tror dette kommer til å bety mye i fremtiden, eller jeg håper det vil det. Jeg mener det er en vesentlig forskjell det å få demens i unge år enn å få det på slutten av livet. Så kan du tenke selvfølgelig er det slik, men i praksis er det ingen forskjell. Bare den biten som heter økonomi er en barriere å krysse. Mennesker fra vår alder ( under 65 ) har en gjeldsbyrde som er tyngende når du får så stor inntektssvikt som man jo får. Jeg var heldig som hadde førtidspensjon å ta av, men er du under 62 så har du ikke det. Hva da ?
Det er ikke så mange det gjelder, men desto verre er det å gå personlig konkurs fordi du tar vare på en som måtte trenge det. Dette tror jeg ingen av de som bestemmer bryr seg en dritt om. Man får omsorgsstønad på noen få tusenlapper for å tape over ¼ mill i året. Høres litt utakknemlig ut dette, men jeg er ikke det. Men lett er det ikke å bedrive økonomiske tryllekunster samtidig som man skal ta seg av et sykt menneske.
Det er ingen problemer med å få støtte til å åpne ei ? kebabsjappe ? som skifter eier neste måned osv.
HALLO !!!!!! Sier jeg, men det hører nok ingen.