I dag er en av de få dagene jeg ikke har klart å få til to blogginnlegg. Vi sov faktisk litt for lenge ( 6.30 ) ettersom hun våknet mellom 1 og 2 tror jeg. Jeg var så trøtt at jeg ikke engang husker hva klokka var. Det å se på agent 007 til langt på natt funker ikke når man har ei urokråke i tillegg. Hadde jo sett den før også så det var passe unødvendig. Hun var litt mer urolig her på morgenen, men ikke i nærheten av hva det har vært før. En langtur med Vamp fikk vi også før vi måtte forberede litt middag. Det var ikke mye hjelp å få til det, men hun var da med.
Vi har hatt et par døtre med barnebarn og ektemenn på besøk i dag og det er veldig godt å se hvor bra hun taklet det. Hun er med i samtalene selv om hun henger litt etter og det er egentlig nesten ikke så det merkes at hun har denne drittsykdommen. Ingen tvil Risperdal var et riktig valg.
Jeg er veldig stolt over hvor fint hun henter seg inn igjen når hun blir litt forvirret, som når hun skal plassere meg. Hun husker ikke navnet mitt når hun våkner, men posisjonen som ektemann husker hun og på et vis jobber seg derfra. Så er jeg også nokså stolt over meg selv for at jeg etter mye kamp har klart å få til dette med rett medisin for henne helt uten de som burde ha sett dette. Det er ikke mye tillit igjen i mitt hode og jeg vil anbefale alle andre også om å aldri ta noe for gitt.
Må jo også være stolt av mine lesere som har vist et veldig engasjement for vårt liv og hele veien kommet med tips og egne erfaringer som tilsammen har ført til de resultatene vi nå har fått. Jeg begynner faktisk å tro at dette vil vedvare en stund, men som før sagt så er jeg aldri så mye på vakt som når det går bra.
Håper det varer lenge, men gjør det ikke det så må vi jo lete videre. Nå har tross alt Gullhjertet mitt vært nettopp det i ett år etter at ekspertene sa jeg måtte legge inn årene.
Det har vært et slit, men var og er fremdeles verdt hver eneste tåre og hvert eneste våkent øyeblikk.
Håper dette gir energi til dere som kommer etter oss. Gi bare ikke opp.