Så var det på nytt fredag og fridag. Egentlig trenger jeg ikke denne slik det er hjemme nå for nå er hun så stabil og fin at det er nær perfekt. Nesten ikke til å tro egentlig og hun sier hun føler seg helt fin selv også. Jeg synes fremdeles hun spiser litt lite så vi får begynne lage til litt sein kveldsmat så blir det i hvertfall et måltid til.
Veldig godt at den nye medisinen ser ut til å virke veldig bra på den minidosen hun får for så kan vi få begynt med noen mer kreative gjøremål igjen. Litt virkning håper jeg også lyslampen vil gi nå som hun kan sitte mer i ro å prate.
Det blir ludo i dagslys.
Følelsen av at vi har tatt tilbake litt av livet vårt er en god følelse, men alzheimer’s skygge henger tungt over oss. Hun roter jo veldig med det hun sier og mister ofte det hun startet med å si. Litt av beskjedenheten har jeg også merket at har forsvunnet litt for hun kan si ting hun aldri ville sagt før. Det er bevegelse i sykdommen, men det har jeg vært klar over lenge. Nå har hun det i bra og så får det være som det vil. Jeg har liksom håp om at denne våren og sommeren skal vi ha sammen. Det er det tidsperspektivet jeg tør å ha.
I går hadde vi mye besøk for etter hjemmesykepleien kom feieren en tur for sjekk av piper og fyringsanlegg. Det er et fint tiltak for vi fikk diskutert litt framtidig fyring ettersom vi har anlegg både til strøm, olje og ved. Mye bra tips og Anne er jo også ei dame som er lett å prate med.
Utpå kvelden ettermiddagen kom Torunn og gubben innom og vi hadde en koselig prat. Er jo litt stas også da når folk helt fra Finnskogen slenger innom etter handletur i Sverige. Vi bor jo ikke akkurat i sentrum heller.
Det har vært en tøff tid dette, men så har det også vært litt fint også. Vi har med å åpne døren fått føle all den hjertevarmen og omsorgen som finnes på utsiden.