Jeg tenkte at ordene av Herman Wildenvey kunne få stå som en slags overskrift nå når Gullhjerte mitt er hjemme igjen.
Imorgen heter vårt idag – igår,
og all vår fremtid heter fortid siden.
Men det forklarer, at hvert nu vi når,
er selve evigheten midt i tiden.
Egentlig skulle jeg kanskje ikke si så mye mer enn det for de fire linjene sier alt.
Det kalles kjærlighet denne følelsen av varme som sprer seg rundt i kroppen med blodets hastighet når du får se den du elsker etter å ha vært adskilt en stund. Stunden som ganske fort ble til en evighet. Følelsen sitter som spikret og foran deg sitter det vakreste i denne verden. I kveld er alzheimer noe ubetydelig som ikke skal få stjele et sekund. Jeg legger inn en bønn om tidløshet for en gangs skyld. Vårherre glemmer fort så vi må skape tidløsheten selv. En kveld, en natt i vårt liv som betyr så mye. I morgen er stunden borte også for oss. Rart dette med å vente som jeg jo har gjort og det er da jeg innser at det Ronald Fangen skrev en gang var så veldig rett:
Det å vente er nesten deilig, det gir spenning og sammenheng, det lenker dagene sammen og gir hele livet farge.
Det er bare godt å ha henne hjem igjen og jeg fikk så vondt av henne for hun gråt så sårt. Hun var redd jeg skulle reise fra henne. Som et lite barn holdt hun fast i meg og da er det godt å vise henne at hun skal hjem. Nå har hun liksom landet litt og beina er igjen i bevegelse, men nå er det bare godt for det har vært så stille her. Hun er ikke like rolig nå som sist jeg hentet henne, men det er jo ikke sikkert det er sykdommen som gjør det. Hun var jo veldig redd at hun måtte bli igjen. Navnet mitt husker hun ikke, men det er heller ikke viktig. Det som er viktig er at hun føler tilhørighet for de gir oss ro og rom å bevege oss i.
Gledestårer er tårer det skinner av. Det gir ihvertfall meg mye energi og vet jeg at kommer godt med.