Vi omprioriterte litt ikveld fordi gullhjertet mitt trengte en litt sein kveldstur. Magen har vært trøbblete idag for henne. Det er nok ikke helt slik hun tror for det sitter nok mest i hodet for hun var på toalettet på morran, men når hun ikke husker så tror hun jo at slik var det ikke. Da blir det som det blir, forsøk på forsøk og så blir magen stresset. Akkurat dette kan jeg mye om for jeg må også på toalettet i et sett når jeg har magekjør. Jeg syns at jeg må heile tida uten at det kommer noe, det sitter i hodet.
En spasertur et varmt bad og så var hun iform igjen så nå sitter vi og koser oss med et lite glass vin.
Vi har hatt besøk idag av Malin og Gina som er demenskoordinatorer ( for et ord ) i Eidskog. Det er så koselig at jeg blir litt lei meg når de drar. Det er jo Eli’s ve og vel de skal ta seg av, men de gir fra ser en sekk med pågangsmot og ork når de er på besøk. Jeg vet ikke hvordan det er med andre som har demens å slite med, men vi føler begge to at vi har masser av støtt og hjelp når vi trenger det. Så lenge jeg vet at jeg har de to i bakhånd er ikke hverdagen noe problem sjøl om den kan være tung. Disse samtalene tror jeg er viktig for alle parter for det er mye erfaring som byttes. Vi har jo valgt å være åpene og Eli synes ikke det er leit når vi prater om hennes sykdom. Hun forstår jo at jeg opplever hennes hverdag litt forskjellig fra henne. Sjøl så syns hun at hun husker bra, men hvordan huske det man har glømt, det gjør ingen. Det er mye leg ikke forstår, men for å vise medmennesklighet, kjærlighet og omsorg trenger jeg ikke forstå alt heller. Jeg vet hun er redd for at hun ikke kan få være hjemme og jeg ser jo på henne hvor glad hun blir når vi prater om hvordan jeg tenker rundt dette å få være i sitt hjem. Det handler jo mye om trygghet og hun skal være trygg i sitt hjem, det er mitt største ansvar.
Det homper og går, men vi har funnet vår måte og fortsetter på den veien. Tross alt er vi veldig heldige for vi har byggd oss et enormt nettverk som vi nyter godt av hver dag, det er det er dere som leser og følger oss i en til tider kronglete hverdag. Vi får vel egentlig aldri takket alle nok for det. For egen del vil jeg vel si at det hadde vært vondt å stå aleine, men jeg vet at noen der ute bryr seg og det er godt nok for meg. Tusen takk til deg som hjelper oss en bit på vegen hver dag 💓💓💓
Så fant vi denne vi denne raringen på vegen.