Slik ble bloggen min født.

Jeg har jo skrevet over 460 innlegg her og de fleste handler om vår hverdag etter at gullhjertet mitt fikk diagnosen alzheimer. Det har kommet mange nye lesere til som på et vis kommer rett inn der vi er idag og da blir det litt som å skulle lese en bok der mange sider mangler. Ikke alle leter etter de sidene som mangler så derfor legger jeg ut første innlegg igjen. En blogg blir jo født med en hensikt bak, min var å dokumentere hva som skjer i en pårørendes hjerne når du plutselig havner i en omsorgssituasjon. Jeg trodde den gang at det var spesiellt den sorg man opplever når ens kjære forsvinner ved at sykdommen overtar. Nå har jeg lært av dere som leser at det er samme sorgreaksjon vi alle opplever i vanskelige situasjoner i livet.

Kan hende vi alle opplever det som nattsvart, men der inne i mørket kan vi velge å lete etter lys eller la oss trekkes inn i mørket. Når mørket har slukt deg helt har du ingen vei tilbake. Jeg velger å samle lys for når det blir mye nok så blir det til ei sol.

Slik begynte det.

Jeg hadde skrevet et innlegg, jeg hadde skrevet to, kanskje flere. Alle ble slettet fordi jeg ble sint på innholdet. Sinne, maktesløshet, alt var der.

22.11.16 skulle bli dagen da min verden stoppet. Min Eli var bare min, 47 år fyllt med kjærlighet og gode opplevelser. En hel ungdomstid sammen, et voksenliv sammen og nå skulle vi få en fin alderdom sammen. Alle drømmer om hva vi skulle gjøre bare vi fikk tid. Vi skulle gjøre alt.

Et lite forvarsel fikk vi ved besøket hos fastlegen 6.09.16. Presenil dement sto det på sykemeldingen hennes. Vi brettet opp armene, vi var litt ute av balanse, men bare litt. Dette skal gå bra, klart vi klarer det.

Så kom dagen 22.11.16 sannhetens øyeblikk. Tester, MR bilder og intervju …………….alle viste det samme ……..Alzheimer.

Turen hjem var fullstendig i taushetens tomme rom, men med et løfte ” dette skal vi klare ”

Så begynte vi ferden mot the ukjente………..et plaster som i sin enkelhet gav håp.

Noe gikk galt………dag 1 preget av optimisme, dag 2…….noe var galt …….hva var det hun sa………? Hvem er du…..? Nye spørsmål, min hjerne som er frisk begynte å lete gjennom spørsmål og svar. Svaret var for meg det verste av det verste for meg. Min elskede Eli kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke hennes mann ……….kun en som ligner. Telefon, nettbrett, bil tattoos på kroppen……………alt er stjålet fra hennes virkelige mann som verken jeg eller våre 3 døtre kan se. 3 døtre, 6 barnebarn …….alle tilhører den usynlige meg som bare Eli ser.

Idag er det 04.12.16 og fremdeles er jeg en ukjent…………….jeg gråter en stille gråt som blir til et skrik ute i skogen når jeg var alene en time idag……………jeg er så trøtt, så ensom……….det gjør så uendelig vondt for jeg har mistet den jeg elsket mest.

Eli sover, jeg gråter og lurer på hvor mye og hvor lenge orker jeg alene.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist