Vi var tidlig oppe idag også kl. 5 tittet sola inn frem og gjorde soverommet vårt veldig lyst så det sa pling og øya åpnet seg på fullt. Det ble brutal avslutning på søvnen, men slik er det når man er vant til å så opp tidlig. Eli’s mage er også veldig hjelpsom, men jeg tror det sitter mest i hennes hode for hun opplever mye som smertefullt nå om dagen. Felles for disse er at hun neppe hadde brydd seg så mye om det for 1 år siden. Hun tåler ikke så mye lenger. Litt luft i magen blir veldig vondt nå. Nå tar vi vekk middelet for magen litt så får vi se om det går å få henne til å føle at det ikke gjør vondt lengre. Er nokså rådvill nå for vi har prøvd det som virker bra på andre.
Det som er så dumt er at vi kommer oss ikke ned på treningssenteret så lenge det er slik for hun har ikke lyst til å fly ut og inn av toalettet. Ikke så moro dette for jeg hadde håpet på å komme i trening igjen nå i sommer, men, men det ser ikke rart ut så jeg får montere opp jernrøret mitt under verandaen igjen for uten trening på skuldrene blir leddene der vonde etter år sittende i en skogsmaskin. Heller ikke så festlig at t-skjortene i M passer igjen og det går nedover i rekordfart. Lurer litt på om jeg skal fylle på med en del potitgull og øl å satse for gullt på å etablere en solid kulmage før vinteren.
Det er jo litt dumt da for jeg skal ha en tattoo av hodet til Vamp på ryggen og om jeg da går ned i vekt igjen så blir jo han seende veldig sur ut med hengende munnviker. Så dårlig trent som jeg er nå tror je nesten aldri jeg har vært. Nei, ikke fornøyd med å være slik.
Det er rart som livet har forandret seg på 1 år for 1/7-16 ga jeg med og jobbe, men jeg hadde jo trodd vi ikke skulle få så mye forandringer som vi har fått. Som jeg har sagt så var Eli i full jobb når jeg sluttet i skogen, men jeg skjønnte jo at det ikke kunne vare veldig lenge for hun måtte ringe meg for å huske hvor noen brukere bodde. Hun klarte å » lure meg » nesten 1 år før jeg skjønnte hvor ille det var. Ja,ja det er jo gammelt nytt for deg som har lest fra starten av bloggen.
Nå må jeg få igang gullhjertet mitt her for nå går hun rundt og rydder bort ting som da kommer til å forsvinne om jeg ikke viser hvor de skal ligge. Det er tid for medisinen også.
Du ser godværsskyer på en solskinnsdag og fryder deg over sommeren med alt hva den bringer. At skyene heter Stratocumulus er av mindre betydning for deg så lenge det er dampskyer så er det varmt ved bakken. Herlig å ligge på ryggen å seile i vei med disse dottene av bomull. Du blir brun og fin, har ferie og det kan vel ikke bli så mye bedre. Mens du ligger der på ryggen drømmer du gode drømmer om en tid som du vet kommer og som vil bringe deg glede og nye opplevelser. Det har du fortjent etter alt du har strevet på skolen og på jobb. Vi får det vi har gjordt oss fortjent til ikke sant ?
Gullhjertet mitt fikk alzheimer………………….
Vår himmel har ikke de samme skyene som forteller at det er godvær på gang, vi fikk sammen en ødelagt framtid uten håp. Håpet forsvant sammen med at den onde entret hennes hode og vår himmel som jeg kan se har en framtid full av smerte, sorg og tap er ikke like vakker.
Likevel tar jeg henne i hånden klemmer til svelger klumpen i halsen og tenker som i sangen, vår beste tid er nå. Neste sommer vet jeg at aldri blir som denne for jeg mister henne litt hver dag og det kan jo ikke fortsette på den måten uten at vi mister hverandre helt. Jeg får vel som fortjent, men gullhjertet mitt har fortjent noe bedre. Så her sitter jeg og håper at hun blir frisk og den onde bytter over til meg for jeg har så mye jeg skulle likt å glemme. Rettferdigheten den er død.
I ettermiddag var vi en tur på hennes hjemsted som gror igjen der i skogen. Noen år til så er huset borte og en ingen vil se det var et hjem der. Denne gangen greide vi ikke fylle på så mye gamle minner så vi må prøve igjen en annen dag.
Du tror jeg depper, men jeg gjør ikke det for jeg vet at vår beste tid er nå. Vi har ingen tid å kaste bort, for oss teller hvert sekund for vi skal samle gode minner.