Atle Lundhaug

Gullhjerte mitt.

Så har vi satt oss ned med et lite vinglass og så tenkte jeg å prøve en liten positiv  oppdatering for det gjør jo noe med meg også når fokuset ligger konstant på de ting som jeg helst ønsker å fortrenge. Gullhjertet mitt oppsummerer det slik ?vi har det så bra og jeg er så glad i deg ? Hun registrerer jo ikke alt det negative som skjer, mens jeg har jo blitt en reisende i sorg og elendighet. Hun vet at hun har en sykdom Alzheimer, men hva det innebærer har hun jo ikke oversikten over. At jeg blir deprimert og gråter mye det registrerer hun og er raskt ute med å trøste. Det kalles kjærlighet 💓

I dag startet vi dagen kl.5  litt vel tidlig på en søndag,men det er rundt de tider vi er vant med å stå opp fra da jeg var i jobb og slike vaner er som sagt vonde å vende. Vi har fått solide rutiner på morgenen så det går helt perfekt, jeg legger fram det hun trenger og resten ordner hun selv. Som jeg sa til Almara fra hjemmesykepleien når hun var på besøk idag ? Eli lærte meg hennes rutiner da vi fikk vite om sykdommen og nå lærer jeg henne de samme tilbake ?

Vi har jo innført en ny medisin pga av den uro det er i øyeblikket og nå går det veldig greit, men når vi sjekker på kvelden om alt er borte fra dosetten så blir det jo en del misforståelser. Det skal bli bedre etterhvert og ikke skal vi bruke Sobril så veldig lenge heller. Det er kun midlertidig.

Må jo passe på å takke alle som viser så stor omsorg for oss og alle dere som deler av egen erfaring. Det er nettverket jeg har fått som i grunnen gjør at skuta flyter og samme grunnen til at bloggen fremdeles lever. Noen sa at det har aldri vært noen som har åpnet dørene slik før, men det vet jo ikke jeg så mye om da. Det er dere som leser som holder de døren åpen og så håper jeg at det kommer noe godt ut av alt sammen. Det hadde vært gledelig om de som styrer skuta Norge hadde satt seg litt inn i denne vesle gruppen av befolkningen som sitter bak en låst dør på en skjermet avd. et sted i vårt land. Kanskje kunne flere få være i sitt hjem lengre. Jeg skal være litt forsiktig med å anbefale andre å gjøre det samme som meg for det følger depresjoner i mengder i de fotsporene og jeg var ikke i nærheten av å vite hva jeg tok på meg. Jeg har valgt min vei pga et løfte jeg ga for snart ett år siden, men det er ikke så sikkert det var til det beste for noen. Det jeg den gang sa nei til hadde kanskje vært best på sikt for gullhjertet mitt. Jeg handler ut fra hjertet ikke hva hjernen sier og slik må det bare være. Det er nok en fordel å ta råd fra de med litt videre horisont.

Jeg har for sterke bånd til å kunne gjøre det. Gullhjertet mitt er og blir gullhjertet mitt.