At demens er en forferderlig sykdom er du kanskje ikke uenig i, men vi ser dem så sjelden disse menneskene som har fått sykdommen. De er da litt søte også da disse gamle mennene og damene som » har gått i barndommen » Husker hver minste detalje fra sin egen barndom der de tror at de lever. Hvor gamle var de da ? 80 – 90 år tenker du. Da tar du faktisk feil for i Norge var det 1200 yngre demente i 2011, idag er det mange flere.
Hva er så en yngre dement ? Jo det er et menneske under 65 år. Du er kanskje 40 så hva tenker du om din fremtid om du skulle få demens. Statsministeren sa i bloggen sin at det pr idag var 80000 demente og det er de som man vet om. Du kan gå i kanskje 10 år før noe merker at noe er galt. Jeg sa du var 40 så det betyr at om 5 – 10 år fram i tid så begynner den onde sin ødeleggende ferd inne i ditt hode. Da rekker du akkurat å havne i sekken yngre med demens, presenil demens heter det da. Om du er blant de som får djevelskapen hvilke tilbud og hva slags hjelp kan du da få. Da håper jeg at du har pårørende som kjemper kampen for deg. Har du ikke det så er du nok ille ute. Kanskje er du heldig som med at du bor i rett kommune for hvor du bor bestemmer hvordan du får det. I vår kommune får du hjelp, den du har krav på og litt til. Det er kanskje litt brutalt å tenke at en person på 60 skal ha samme tilbud som en på 80. En 60 åring idag er et menneske i god form som trenger et helt annet tilbud.
Jeg skrev Haldol 20 mg/dagen så blir de stille fordi det er ikke så lenge siden jeg leste om en kommune der de hadde økt bemanningen med 4,8 årsverk og gått ned 65 % på medisinbruken. Demente på skjermet avdeling bestemmer ikke så mye sjøl. Jeg tenker på deg som er 40 og ikke tror det kan skje deg. 40 mg om dagen er det du får for da trenger du ikke så mye hjelp, men det er klart det skjer jo ikke med deg så da trenger du ikke tenke på det. Det skjer nok helst med noe andre.
Vi er heldig for vi klarer oss uten sløvende medisiner for jeg har lært meg å lese hva som skjer før det skjer.
Det har ikke skjedd meg heller, ikke enda, men gullhjertet mitt har fått sykdommen. Hver eneste dag fra morgen til kveld, ja egentlig morgen til morgen er tanken kun på det at dit må hun aldri komme. Hun skal ha et liv på like linje som andre, hun skal våkne i sin egen seng i sitt eget hjem akkurat som meg. Det er mitt drivstoff, best mulig og mest av det som er best mulig. Derfor teller vi idag dårlige dager for de er det færrest av. Har vi en dårlig dag så er det mest jeg som har den fordi da er jeg trøtt. Noen dager er det helt tomt og jeg vet jeg må stå det løpet alene. Hun kan ikke hjelpe meg når jeg går i kjelleren. Tilbud finnes nok, men jeg kan ikke sette henne igjen der å ta men fri en dag. Det vil ikke hun forstå hvorfor. Slik tror nok jeg det er for mange andre også. Det får bli en trøst.
Best mulig er for oss, sammen.