Hoster og hoster ingenting ser ut til hjelpe på det. Stjeler nattesøvn gjør det også ihvertfall på meg. Hun merker det ikke takk og lov. Det ble litt hektisk i dag for i boka stod det dagsenteret og vi lå til 7.30. Når det blir travelt blir hun urolig og morgenstellet tar veldig lang tid. Så var det valget mellom to bukser som jo var helt umulig. Jeg bruker legge fram, men det ble glemt i stundens hete og da er det igang. Da valget falt på den grønne satt vi alt i bilen. Inn igjen, på med grønn og dra. Da vi kom til Helsetunet hadde den krympet og var for trang. Propper i ørene inn og få levert henne fort. Nå har de skiftet plass og vi måtte opp i tredje der hun har vært disse periodene med avlastning. Hun reagerte med en gang vi begynte på trappa og ville holde hånda. Det var ikke så festlig opplevelse for det er jo jeg som har fått henne til å oppholde seg på en plass hun nå er redd. Det var litt frem og tilbake før jeg kunne rømme med verdens dårligste samvittighet. Det gikk visst bra etter at jeg hadde dratt, men noen koselig opplevelse var det ikke. Det er veldig godt å ha disse 14 stille dagene, men dersom 1.uka hjemme samt at hun er litt redd for å gå inn der er status så må vi bare vente litt med det. Erfaringen viser at er det noe hun reagerer på så blir det veldig vanskelig å håndtere etter en stund. Jeg har nok å stri med om jeg ikke skal få mer også. Nå har hun vært hjemme litt over en uke og på den uka var det kun forrige onsdag hun refererte til med som pappa til jentene våre. Hun kommer hver dag med bilde og sier har du sett jentene mine? Svarer jeg da at det er jo mine også da blir hun ikke veldig glad og svaret kommer fort, nei nå får du gi deg. Lett grei måte å finne ut hver dag hvem jeg er, jeg er ikke meg. Tror vel kanskje heller ikke at jeg kommer tilbake så mye mer enn som så. Det går jo å leve med selv om det er veldig vondt.
Hvor tungt og vanskelig det er dersom man selv ikke er helt frisk har jeg fått føle de siste 4 dagene. Selv om det at man hoster så man kaster opp er et lite problem blir det stort nok med en syk person til i huset. Hun maser og vandrer akkurat like mye selv om min hjerne når kokepunktet. Har man store helseplager kan man ikke stå i dette. Jeg kan fordi jeg er frisk.
Noe jeg også har lagt merke til nå om dagen er at hun ser ting som ikke er der. For en stund siden sa hun plutselig hvorfor komme de nå. Det er ikke et eneste menneske å se. Fra før har det jo hendt at hun ikke ser Vamp foran beina mine, men det er vel med ham som meg, han forsvinner mer og mer. Det som er igjen er at hun sitter og forteller meg om Vamp og gubben hennes som er et eller annet sted. Det er et studium i fullstendig galskap dette og jeg kan ikke forstå at det kan være mulig. Forstå aldri, leve med det fordi jeg jo må.