Så har vi fått satt oss ned i hver vår stol etter en fuktig begivenhetsrik dag. Begge turene med Vamp idag ble en fuktig seanse, alt og alle ble bløte til og med kameraet mitt for den obligstoriske plastposen ble gjennglemt to ganger. Det gikk bra ellers hadde vi fått både ei personlig og økonomisk krise. Jeg har jo tenkt at om kameraet mitt gir opp så skulle jeg kjøpe meg et fullformat. Da ryker mye av sparepenga så det var bra det fremdeles virker etter to rotbløyter. Nå står det å koser seg på stranda ( badegulvet) i varmen.
Vi sto opp kl.5.30 idag og det var godt å få med seg den timen extra på morran, for jeg skulle prate litt med en journalist. Heidi Hjorteland Wigestrand fra Pårørendealliansen ville ha et interju om dette med å være pårørende. Nå hadde vi tenkt å trappe ned på dette med media, men dette er folk som gir mye støtte til folk så det er viktig. Jeg har heller ikke lyst til å gi opp dette med å skape fokus på » unge demente » Det er en liten grupp demente ca.3% av totalen som etter alt jeg har funnet ut fra mange pårørende er helt uten tilbud om man ser bort fra alle de vanlige dagsenterne. Er du mellom 40-65 så sier det seg sjøl at man har andre behov enn personer over 80. Det værste er jo at det faktisk også rammer familier med barn. Det er etter det jeg har klart å finne ingen støttte for dette. Er man 40 og har byggd seg hus som 30 åring så er gjelda kanskje 3 mill og etter mye krangel med NAV så sitter du der med uføretrygd på 66% av det du hadde før, som om ikke det skulle være nok så må kanskje også den pårørende ned i stilling. Med andre ord, man går personlig konkurs pga en sykdom man ikke har bedt så veldig mye om å få. Det er så få dette gjelder at storsamfunnet kommer ikke til å løfte en finger i dagens egoistiske Norge. Jeg har det bra og resten gir jeg fullstendig f………i
Det jeg jo skulle skrive om idag var at vi var på Helsetunet og så på en tilstelning der. Det var moro å komme ut blandt folk igjen og veldig passende at det var utendørs for der er det som kjent mye høyere under taket. Gullhjertet mitt fikk se mange fjes hun kjente igjen og som åpnet gamle lukkede dører til det som var glømt. Spesiellt glad ble hun for å treffe igjen bestevennina si fra barndommen, jeg måtte snu meg litt vekk for skjule klumpen i halsen. Rart var det også at et par jeg ikke aner hvem var kom bort og takket for bloggen min, det ble også litt rørende.
Det var en dag fyllt av glede, men også en dag som var litt vond for meg. Jeg så jo flere eldre med samme sykdom som gullhjertet mitt og det fører jo tankene mot fremtiden som jeg helst ikke tenker på. Det er jo tanker som alltid er der og som man jo aldri kan kjøpe seg fri fra.
Alt som alt så var det tross alle bekymringer en fin dag.