Litt bleke om nebbet og litt trøtte våknet vi kl.05.30 etter den sene kvelden det ble med temamøtet. De hadde nok vært bra men 3 timer til, men så var det akkurat å få til det da. Vi reddes nok litt av våren på det tenker jeg.
Alltid da jeg har vært på noe som har med demens å gjøre så blir jeg veldig provosert i etterkant. Det males et bilde om hva, hvorfor og hvordan som ligner mest på en redigert soloppgang. Den er jo vakker der den nærmest fyller hele bildet med sine varme stråler. Tro meg den soloppgangen har aldri jeg sett på min fartstid i de norske skoger. Den du ser i Hypermatavisa ( Glåmdalen ) det er så redigert at fargene renner av om du rister avisa.
Jeg har ikke gått noe pårørendekurs fordi jeg er pårørende. Jeg går på pårørendeskole 365 dager i året jeg har 10 timer i uka fri og Eli regnet lett ut i hodet her at det blir 520 timer i året. 8240 timer i året går jeg på den skolen som snart har vart i 2 år uten at jeg har greid å ta en eneste eksamen. Nå kom jeg jo i skade for å ta med de timene jeg sover som er ca. 5 timer i snitt, det blir 1825 timer. Da blir det jo kun 6415 timer jeg er pårørende da kanskje.
Hvorfor skal vi ta vare på våre kjære egentlig da det hørtes ut som om beboerne på demensavdelinger rundt omkring nærmest svømmer i godhet og velstand på miljøfronten. Kunne de ikke bare bygge ut flere plasser. Jeg betaler gjerne halve pensjonen min i tillegg til det Eli vil måtte betale for å få henne til å ha det som prinsessa på erta.
MEN !!!!
Gullhjertet mitt ble litt urolig utover ettermiddagen, det tok meg godt over 1 time å roe henne ned igjen, men det er jo klart jeg har jo aldri gått på pårørendeskole heller. Jeg har gått livets skole og gjør det jeg gjør av kjærlighet, men det er tydligvis ikke så bra ettersom jeg ofte må ty til Sobril for at Gullhjertet mitt skal slippe ha det vondt. Jeg synes ordet BARE er mye verre enn å banne for det ordet forteller deg hvor dårlig du gjør ting og alt annet med deg.
Jeg vil gjerne at det skal stå på gravsteinen min.
HER HVILER HAN SOM BARE.