Ja så var det søndag og jeg har knapt vært innom her siden fredag og må vel innrømme at blogg ikke er det jeg tenker mest på nå om dagen. Av natur er jeg som sagt slik at dersom jeg ikke lykkes med noe så leter jeg etter andre måter å lykkes på. Så da leter jeg vel litt nå da. Tror vel at når det gjelder det å være pårørende og så å beskrive det da har jeg gått ut på dato. Derfor blir det mindre her. Slik er det.
Tror jeg har vært innom Gullhjert mitt hver dag denne uka for jeg er litt engstelig for henne. Hun har blitt mye roligere og ofte veldig trøtt. Slik var det også på fredag, hun var veldig trøtt. Hun er så trøtt at hun reagerer veldig lite når jeg kommer og heller ikke de voldsomme reaksjonene når jeg går. På et vis så er det jo bra, men jeg er jo redd for at sykdommen skal ta enda mer. Hun vandrer merkbart mindre nå. Egentlig så hadde jeg lyst til å ha henne hjemme hele helga, men ble frarådet det. Jeg har jo bestemt meg for å følge de råd jeg får av de som ser Eli hver dag nå etter hun flyttet inn på sykehjemmet. Jeg ser jo på henne at de gjør en god jobb for hun trives der det er det ingen tvil om. Det er i hvertfall godt for meg å se den forandringen på at hun liksom har flyttet inn mentalt. Det er like f……. vondt at hun og jeg skal måtte leve separate liv mot vår vilje. Det klarer jeg aldri venne meg til. Leve med det må jo bare gå, men å bli vant til det går aldri.
Lørdag er og skal være den dagen hun kan få en tur hjem for det er noe jeg gleder meg til. Hun reagerte faktisk på det på fredag da jeg sa at jeg skulle hente henne på lørdag. Det er godt dette å sette seg ned på 3C en stund å prate med de som er der. Godt er det også å kunne spørre Eli om vi skal dra hjem. Da blir hun glad. Dersom hun spør så bruker vi ta en tur innom mor på veien hjem og det gjorde vi i går også. Det ble et hurtigbesøk for Eli ble veldig urolig. Mor hadde mye å fortelle og Eli klarte ikke å følge med og da blir hun veldig urolig. Det er noe jeg har sett på 3C også for når det er noe som skjer der da blir hun urolig. Nå er det snart julebord der for beboerne og pårørende, men da skal jeg ta henne hjem den dagen istedenfor. Vi var innom Europris også på veien hjem for å kjøpe lys. Det går heller ikke bra for hun begynte å gråte, magen ble vond. Det gikk over da vi kom heim. Hun er ikke så villig til å hjelpe til med noe, men var veldig flink til å finne noe å gjøre selv denne gangen. Hun har hatt så lyst på reker og sagt det så mange ganger at jeg hadde kjøpt reker med tilbehør. Måtte jo dra på smilebåndet for rekene var hun nesten redd så det ble veldig mye skrelling på meg. Utrolig mye rart som skjer inne i hodet når noen rammes av demens. Mens vi satt å spiste så sa hun noe rart, denne gangen skal jeg være lenge sammen med deg. Du synes kanskje ikke det er noe rart, men det synes jeg. Eli tror jo aldri hun har overnattet på 3C og hun aner ikke hvor lenge hun har vært der. For henne er det liksom bare en kjempelang dag, hun er tidløs. På en eller annen måte så må hun jo ha registrert og lagret at hun ikke er hjemme så lenge. Allikevel er hun jo heller ikke borte. Det beskriver jo veldig godt det kaoset et menneske som har blitt rammet av demens lever i. Det er jo ikke rart at dette fører til angst. Hun er, men er ikke her og heller ingen andre steder. Er det utenfor det du kan forstå ? Da kanskje du forstår hvordan pårørende som lever sammen med sine kjære har det. Jeg gjør jo ikke det lengre, men ønsker jeg kunne. Det var hennes trygghet som veide tungt for meg. Jeg begynner jo nå å se at det kanskje var rett for jeg ser jo at hun har funnet seg til rette der. Det er jo ikke slik hun ytrer overfor meg, men jeg bruker se inn gjennom sansehagen etter at jeg har gått ut. Da kan jeg se at hun faller fort til ro.
Lørdag gikk den og vi måtte tilbake etter en fin dag sammen. Det er veldig godt å se at nå er også medisinmengden tilbake på et lavere nivå og jeg tror det nok lander der hun hadde hjemme. Da er det vel omtrent ingenting. Den vanlige turen til Vestmarka og Eidskog kirke for å sette lys på gravene den er viktig for Eli. Utrivelig vær satte ingen stopper for det.
Det ble ingen konfliktfylt retur for denne gangen tok hun hånda mi da vi gikk fra bilen og skulle inn på sykehjemmet. Hun forstår jo ikke hvorfor vi skal dit, men det er ikke så viktig heller. Vel inne fikk jeg henge bort både ytterjakke og lue uten protester. Det har blitt nesten som et hjem nr.2 for meg 3C for vi blir alltid tatt så godt vare på. Normalt så er jeg veldig skeptisk til dette at andre skal ha ansvaret for Eli og slik har det vært hele tiden. Egentlig så forstår jeg vel ikke helt hvordan jeg kan aksepterer dette nå da, men de er veldig dyktige på 3C til å gi også meg trygghet. Jeg er veldig glad i denne avdelingen og alt den inneholder. Det er en fin avdeling med helt topp personale. Bare en ting er leit, det at Eli må være der. Allikevel er jeg glad for å fått muligheten til å møte alle disse fine menneskene, både pleiere og beboere. Håper jeg en dag kan gi noe tilbake.