Skal vel ikke si at i går kveld var min verste kveld, men den er nok med i topp 20. Fra kl. 17 til vi la oss kl. 22 så ble det 26 på huset med hjerte i døra og kongefamilien på veggen hadde jeg nær sagt. Det var slik på den gamle utedoen i Gammelstuen så der satt vi han oldefar Alf, bestefar Aksel, far Arne og vesle meg med rompa i det minste hullet. Foran på veggen hang Kong Haakon m/fam litt høyt opp og kikket ned på fire generasjoner Lundhaug som gjorde sitt spreng røde i ansiktet. Den gang var velstand målt i antall hull på utedassen.
Om man tenker i rekorder så var dagen i går personlig rekord på Gullhjertet mitt. Det sitter så hardt i hodet at hun går dit om magen bare brummer litt, noe resultat blir det jo selvsagt ikke for det ble det tre ganger på morgenen. Det er omtrent det jeg bruker for å få noe resultat med min matallergi. Nå er jeg i tvil om vi noen gang klarer å avvenne henne fra dette, eneste muligheten jeg kan tenke meg er det at hun skal vekk hjemmefra i dag. Håper det kan hjelpe på ellers kommer jeg til å gå i spinn.
Jeg kan jo også ha slike perioder som jeg har i haugevis med toalettbesøk på et døgn, men jeg er jo tross alt relativt frisk i hodet slik at jeg skjønner at jeg må gjøre alt for å bryte den uvanen som allergien har skapt.
Hun husker jo ikke at hun var der for 15 minutter siden så da er det nær sagt umulig å få henne til å la være. Det blir som en tvangssituasjon som vi heller ikke klarte forandre noe på ved å bruke Sobril. Hun ble roligere, men det fortsatte allikevel. Det blir en vond mage av slik rutine det kan jeg alt om.
Rådvill, trøtt i hodet og rimelig glad for at Malin henter urokråka mi og vi kan få 5 timer alene Vamp og jeg. Det kommer til å gjøre godt.
Natta ble da bra takk og lov, men jeg er trøtt allikevel for i går kveld var presset stort. Det ser ut til at de lange gode periodene er forbi og at det skal forbli så ustabilt for det er alltid noe som ødelegger for at det skal bli helt bra. Helt bra er ikke det samme som uten alzheimer jeg mener levelig uten disse konstante tingene som forstyrrer. Det er veldig vanskelig å forholde seg til så mye ståk og det er nesten umulig oppgave ikke å bli irritert jeg er jo også et menneske.
Det er ikke fritt for at jeg tenker på de pårørende som er 10 år eldre enn meg og kanskje også selv har dårlig helse, da kan du umulig klare dette. Det er rett og slett et blodslit og om 10 år kommer ikke jeg til å klare dette.
Det blir mye tunge tanker dette, men slik er det dessverre i en virkelighet vi lever i og jeg må nok tenke litt annerledes enn jeg gjør nå. Håper at denne dagen kan bli starten på noe nytt som vi begge kan høste gevinst av på en positiv måte, men som alltid er jeg forberedt på det verste samtidig som jeg håper det beste. Da blir man ikke skuffet.
Slik er livet i depresjonens fantastiske uforutsigbare verden.