I enden av regnbuen.

Da jeg var liten så trodde jeg på at det var en skatt i enden på regnbuen for det hadde han farfar sagt. Så hver gang den var der satte de korte beina fart og jeg sprang så fort jeg kunne for å komme dit. Det endte jo med at jeg ble sliten og at jeg aldri kom noe nærmere skatten. Hver gang fenomenet viste seg bar det avsted med samme resultat, jeg kom aldri fram. Han farfar var flink til å få meg til å gjøre ting som aldri tok noen ende, men allikevel ga jeg aldri opp. Kan hende var dette en måte å lære meg prøve uansett resultat til slutt hva vet jeg. Kan hende var det ikke så bevisst heller. Jakten på skatten i enden av regnbuen har pågått hele livet til nå og vil trolig fortsette så lenge jeg kan ta opp auga. Jeg gir aldri opp.

Fra barndommens glade drømmer og fram til et voksenliv i alder av 64 har jeg for lengst forstått at drømmen om skatten også var bare en drøm akkurat som alt annet opp gjennom livet. Det meste er nok hardt arbeid uten å få noe tilbake. Så kunne man jo alltid håpe på en annen tilværelse som tidligpensjonist, men nei også det ble til en kamp. Nå skal en kamp kjempes som samme hvor mye ork jeg legger i det vil bli tapet av skatten i enden av regnbuen. Så hva gjør jeg da ? Jeg gjør som før da jeg var liten, jeg løper så fort beina bærer mot det gode som ikke finnes der.

Kan være at regnbuen er vakker å se på, men den har enden på to steder og for meg så kommer nedturen til å bli tung for samme hvilken ende av den jeg velger så skal jeg tape en skatt andre får. Å miste blir forferderlig tungt og ferden har for lengst begynt.

Til slutt er det ensomheten som venter.

 

2 Kommentar postet

  1. Jeg har lest dette før og da som nå så gråt jeg. Du har ordene i din makt og lite ante vel di fleste hva som bodde i deg.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist