Jeg har ikke tenkt å skrive så mye i dag for nå er det på bunnen uansett og tanker jeg da har egner seg litt dårlig på trykk synes jeg. Bare noe har jeg tenkt å prate litt om og det er dette med å tenke på meg selv. Jeg har prøvd det nå 3 ganger og hver gang hun kommer tilbake har jeg fått større problemer med å håndtere henne enn jeg hadde. Er det da noen grunn til å tro at jeg liksom får det bedre da? Avlastning er som demensrådgiver Liv Karin sier til for den pårørende. Nå synes jeg at jeg har fått en så totalt uholdbar situasjon så enten må Eli vekk permanent ellers så må jeg bare fortsette slik det da så ut til å fungere før. Jeg vet ikke, men nå slår 14 dager fri så kraftig tilbake på meg at jeg ikke helt klarer å se hensikten. Fra før har jeg mer enn nok problemer med å sende henne bort om jeg ikke skal få problemer med å få henne hjem igjen også. Bare det å ta avgjørelser over hodet på Eli synes jeg er tungt og hun må få ta del i denne prosessen. I dag har vi skrevet inn i boka hennes for å fylle inn fortiden for henne og da kan jo jeg se at hun ikke har fått med seg noen ting av de siste ukene. Vi lå å pratet litt på senga i går om den siste tiden og det hun husker er at det var i et lite rom hun sov og at hun sov godt. Hun forteller det var mye bråk der, men at hun ikke var redd på “jobben”
På en måte så pratet vi oss ut av uroen og inn i roen så i dag skal vi forsøke gjeninnføre disse strikte rutinene som jeg har sluppet veldig mye på nå som hun har vært borte i tre perioder.
Så jobber vi oss opp mot det jeg tror på en gang til og lar Sanderud fylle inn den faglige bistanden da vi skal dit den 23/8. Da tenker jeg vi har nok å jobbe med framover.
Det er mye visdom samlet i svenske Sinnasnekker Anders sine ord. Man kan inte bara legga seg ned å dø.
Han har et eget driv i alt han gjør og det må også vi finne igjen. Eli hører til her og hun finner lett fram det hun trenger i det daglige. Jeg tror dette er det beste for henne og det er jo det jeg ønsker for henne. Det er ikke så mye jeg er sikker på egentlig, men alt jeg gjør for henne må jeg jo leve med i etterkant så da er vel forsent bedre bedre enn for tidlig.