Jeg vet ikke helt hva du tenker når du ser bildet av Gullhjerte mitt, men jeg tenker er dette rett, er det her hun skal være? Skal jeg orke dette? Jeg kan jo gjøre det på den enkle måten, besøke henne mindre så jeg slipper se at hun har det slik, men hun har det jo slik allikevel. Jeg er ikke så sikker lenger på at dette er det beste for henne. Min samvittighet er i hvertfall nokså klar og veldig dårlig. Den gangen for snart 3 uker siden da jeg sa ja takk og fulgte rådene jeg fikk da var jeg trøtt, så forbannet trøtt. Nå er jeg fremdeles trøtt, men trøtt på en annen måte. Jeg savner Eli veldig å må virkelig stålsette meg da jeg besøker henne. Jeg er fryktelig usikker på om jeg fortsatt skal følge rådene,det kom fryktelig fort på den gangen. Kommunen har jo etter papirene rett til å vurdere om hun virkelig trenger plassen ett ½ år etter innleggelse. Da har vel jeg samme retten skulle man tro. Det er ikke det at hun ikke har det bra på 3c for det er en fin avdeling med kjempefine mennesker. Det er hjemmekoselig der til og med Vamp legger seg til å sove da vi er der og det gjør han aldri dersom han er utrygg. Hun hadde en tung dag idag Eli og spurte så sårt kan jeg ikke få lov å komme hjem igjen. Hva i all verden skal jeg svare når hun gråter og spør så sårt. Jeg er ikke laget av stein og hun er faktisk den jeg elsker med eller uten alzheimer. Så her sitter jeg da alene med kroppen full av anger og ønsker kun en ting hente henne hjem. Hvem skal jeg spørre? Jeg er pårørende med min kjære på lukket avdeling og jeg tror vel oppfølgingen stopper der.
Hadde jeg bare visst at dette var det beste for Eli, men det vet ikke jeg for nå er det ingen som forteller meg det.
Jeg skal ikke ha mange slike opplevelser til før jeg pakker klærne hennes og tar henne hjem. Kan man gå motsatt vei? Ja jeg kan det dersom jeg blir usikker på at dette er rett. For min del er det ikke nok å tro jeg må vite at det var rett.
Du tror sikker at jeg er idiot og det er jeg sikkert også, men hadde du satt igjen den personen du elsker dersom du fant ut at du var usikker på dette. Hun har vært borte i snart 3 uker og jeg har angret hvert eneste sekund. Jeg har alltid fulgt hjertet og da blir dette veldig feil. Jeg vet hun blir ikke bedre på sikt,men det er ikke nå. Det er nå jeg lever og på sikt kan jeg være død,steindød.
Jeg sitter ved vinduet og jeg savner Eli så veldig og kanskje sitter hun også og gjør det samme, det er unaturlig. Føler meg elendig fordi jeg har stjålet hjemmet hennes. Hva i all verden skal jeg gjøre nå ?