Det ble en lang dag på oss med god hjelp av kong vinter. Natten var som vanlig, men vi fikk da søvn nok tror jeg. Jeg prøver å notere men når hun våkner for å finne et slags mønster, men det er vanskelig og spesielt da hun plutselig som i natt er opp kl. 12 og vi gikk til sengs 21.30. Vi var også oppe som vanlig 3 timer senere. Det er jo egentlig uroen rundt dette med magen og turene på toalettet som gjør at hun våkner så løser vi det problemet så er vel søvnen også der. Det er hva man skal angripe først da det er vel spørsmålet. Vi har jo valgt uroen og håper det blir to fluer i ett smekk, kanskje blir det aldri bedre heller. Jeg får vel være ærlig å si at innerst inne så tror jeg ikke dette kommer til å forandre seg. Det høres så enkelt ut når du hører det blir sagt at å avlede oppmerksomheten er det som skal til. Nå har vel jeg også sett litt av den avledningen ettersom min svigermor jo bodde på lukket. Hun gikk fra oppegående til sittende i rullestol relativt fort. Jeg tror ikke på at man kan ha noen som vandrer rundt slik Eli gjør på det verste uten å måtte bruke kraftigere greier enn det vi bruker.
Avlede høres så fint ut, men hvordan gjør man det ? Det blir fort tomt for ideer etter gang nr. 50 og 4 toalettrullen den dagen. Alt er så rosenrødt og nesten ingen forteller om blodslitet det er å få innført en enkel liten justering. 2 minutter etter at Vamp har spist spør hun “ skal ikke Vamp få mat “ Vi tok 0,5 mg Risperdal kl.19 og hun skrev det etter diktat i boka si. Boka la hun pent på plassen sin, men hun tar den opp igjen peker på den 2/2 og sier “ skal jeg ikke få noen medisiner i dag “ for det står ingenting der. Hvordan avlede eller gjøre ting annerledes enn det jeg gjør når hele dagen går ut på å konstant gjenta alt minst 3 ganger.
Jeg kjemper en konstant kamp mot noe jeg ikke ser som hvert forbanna minutt døgnet rundt stjeler litt av kjæresten min. Jeg kan ikke låse døra å gå inn til meg selv å dyrke mitt ego, hun går alltid foran. Det er hennes liv som må bli best mulig for at jeg også skal få det best mulig.
Jeg vet ikke om vi noen gang vil lykkes i dette med å få tilbake litt av livet vårt, men en ting vet jeg.
Jeg har i hvertfall prøvd.