Vi må bare få det til.

Nok ei katastrofe natt uten at jeg har et snev av anelse hvorfor det blir slik bare at virkningen av Risperdal er alt for kort. Klart lite positivt dette at hun sover 3 timer før vi går og legger oss på soverommet, men hva skal man gjøre ? Jeg kan jo ikke vekke henne hele tiden heller og legge meg kl 19 da får det heller være slik som det er så lenge det går. Vi prøver å spille litt yatzy eller ludo på kvelden, men hun sitter jo å småsover og blir veldig irritert når jeg prøver å holde henne i gang. Oppe og vandrer er hun også mer eller mindre hele tiden. Det er liksom slutt på den god snille kjæresten min også for hun hever stemmen og kommer ofte med ukvemsord. Som jeg har sagt før så er den forestillingen om at gamle damer med alzheimer sitter i ro med håndveska langt inn på armen og er bare så gode, det er så langt fra sannheten som noe kan komme.

Det er ofte jeg tenker at får håpe dette snart er over, det er en fremmed tanke som ikke er så god å ha, men den kommer om jeg vil eller ikke. Det er ingen mulighet for å unnslippe denne skjebnen så det er like bra det går fort. Det å komme så til de grader i konflikt med seg selv pga disse tankene er for meg en ekstra tung bør, men jeg forstår jo av alle mld jeg får at jeg ikke er alene om det. Fra det forsiktig begynte å vise seg på den måten at jeg måtte fortelle henne hvor mange hun skulle besøke bodde og fram til i dag er det 2 ½ år så egentlig har man jo stått i dette mye lengre enn fra diagnosen i september 16. Jeg forstår jo slitasjen det gir, men klarer ikke å forandre noe på det. Du forstår kanskje hvor håpløst det er når jeg sier at hun gikk for å hente avisen. Til postkassa er det ca. 30 meter, hun kom opp igjen uten den, 2 ganger etter hverandre. Det er nokså håpløst.

Takk og lov så er det snart så jeg får noen timer alene igjen for det er veldig så nødvendig nå. Det er ikke så helt enkelt å være glad.

Som jeg sa før idag så var det ei ny katastrofe natt og da blir i hvertfall jeg gående på halv maskin hele dagen. Litt veterinær og litt kjøping av hundemat var på programmet med Eli på dagsenteret. Så er det jo slik at min far er ikke helt i hundre heller og det blir mye sitting foran tv’n for ham. Da blir det jo nærmest en krisesituasjon når tv’n blir svart og godbrillene røk så da fikk jeg litt ekstrajobb der også. Jeg var så trøtt også at det var godt å sitte sammen med dem å se på tv. Det er jo også tungt for dem dette at Eli har blitt syk så det er nødvendig å bruke litt tid på å forklare hvordan dette skal gå.

Tenk om jeg kunne gi et svar på det.

I dag må jeg nok innrømme at jeg har vært langt nede og etter en samtale med en gammel jobbkompis ble det veldig tungt. Jeg gråter helst alene for som alle menn så er det noe jeg ikke liker å vise. Det har blitt mange slike stunder i ensomhet i det siste for det røyner veldig på med så lite søvn. Man har lyst til å gi opp alt å la samfunnet overta hele ryggsekken. Etter slike tankeseilas kommer den dårlige samvittigheten for fullt fordi jeg i tankene prøver å lure meg unna ansvaret. Det er bare slik det blir uten at jeg egentlig ikke ønsker å tenke på det. “ Hvorfor akkurat meg “ er ikke akkurat noe jeg liker å tenke på, men det er vel en som sitter å hvisker meg i øret. Kanskje er det mitt andre meg som kommer snikende, den egoistiske meg som mer enn gjerne ofrer andre for selv å få det bra. Jeg håper det aldri skjer for da får man nok en ryggsekk etterpå.

Nok trenger man et eget liv også for å få til best mulig hverdag til hun jeg tross alt er glad i selv om det er enveiskjøring, men det er lavt prioritert. Det vi begge trenger mest er søvn og ro i hverdagen.

Vi må bare få det til.

Det ble nok litt lenge for henne for hun ringte to ganger og gråt. Det blir alltid urolig etter at vi kommer hjem etter oppholdet på dagsenteret, men i dag hadde jeg bestemt meg for å komme problemet i møte. Jeg klarte det ikke i dag heller. Det måtte gå galt for trøtt i hodet betyr lett irritert så da tåler man jo mye mindre. Vanskelig beholde roen når du må gjenta deg selv hele tiden. Forsøket på en felles siesta gikk også rett dit peppern vekser så ut å gå var redningen. Det har bedret seg litt utover kvelden, men jeg er langt fra fornøyd med virkningen av Risperdal. Vi må se nærmere på dette over helga for jeg tror ikke dette kommer til å forandre seg særlig mye i løpet av disse dagene.

Ha en fin og rolig fredag.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist