Eli sov hele natten sa de på sykehjemmet der hun er nå for at jeg skal hente meg inn litt. Det er ikke noe jeg ønsker, men noe jeg må hvist jeg skal kunne hjelpe henne. Når jeg blir trøtt tolker jeg signaler hun sender ut feil og hun blir urolig det hele blir en slags spiral av uro og feiltolkning. Spesiellt når hun også har angst for et eller annet jeg ikke vet hva er. Det er leit for jeg føler som at jeg svikter henne og løftet jeg ga da vi startet reisen inn i det ukjente sammen. Nå skal hun om en uke opp igjen til Hamar for at de skal kunne få bukt med angsten.
Når jeg sa at jeg at jeg ikke bare kunne være trist så har det å gjøre med de fine støtten vi har fått Eli og jeg. Det har haglet med e-post fra mennesker jeg ikke kjenner som er glad for at jeg går ut med vår skjebene offentlig slik at Alzheimer sykdommen kan få et ansikt. Jeg tenkte vel egentlig mest på vårt lokalmiljø som på et vis ikke skulle være redd for å veksle noen ord når de ser oss ute å handle om litt. Jeg vet selv hvor vanskelig det er å snakke med noen som du vet er veldig syk, men ikke selv har fortalt det. Vi vil kort og godt ikke såre så da viker vi unna.
Jeg har også fått veldig mange mld fra kjente og ukjente som forsøker si noen trøstens ord. Alt dette gjør veldig godt og jeg føler meg ikke lenger så alene i kampen mot sykdommen. Jeg vet jo at jeg taper til slutt, men det handler om her og nå, om livskvalitet den tiden vi har disponibel. Hva hjelper det med x antall år om det mangler livskvalitet ?
Så var det også kommunen vi bor i Eidskog. Bare idag har jeg fått nye tilbud on ny teknologi som vil hjelpe oss både nå og når hun til slutt kommer hjem. Vi bor jo i en liten kommune og ikke er den rik heller, men jeg skal med glede og kjærlighet til vår hjemmekommune gladelig betale det vi blir pålagt av skatter og avgifter. Alt denne hjelpen blir vi tilbudt, jeg visste ikke engang at den fantes.
Nå er klokka 19.30 og jeg har akkurat spist middag. Jeg glemte frokosten og alt de andre måltidene idag, det har vært så mye å glede seg over. Endelig har jeg også fått startet opp med å bli ferdig med evighetsprosjektet vårt BADET. Nok søvn, gullhjertet 💓 mitt var sprudlende, men forvirret på telefonen, alle dere som leser, sender meldinger og e-post har gjordt dagen min til den første gode dag på lenge.
💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓💓
Jeg er veldig glad i dere all tusen takk for at dere gir oss av dere selv 💓