I kveld var det ikke så enkelt sette seg ned å prøve finne ord. Det er så mye uro rundt meg og ikke minst inni meg at det var nå jeg helst skulle tatt Vamp og rømt til skogs. Det er ikke det at jeg ikke vil være her å ta vare på Gullhjerte mitt for det vil jeg, men nå er det slik et kjør hele tiden at jeg nesten blir redd meg selv. Det er konstant noe som skjer som jeg ikke kan la henne få gjøre og hver gang jeg prøver få ting i riktig retning så er hun veldig vrang og lite samarbeidsvillig. Som jeg før har sagt så har jeg veldig lav toleranseterskel når det gjelder dette med grimaser og kommentarer. Når det skjer så koker det veldig i mitt hode. Vi har jo hatt tre jenter og alle gikk gjennom puberteten betydelig mer lydhøre enn mamma er nå. Tror nok jeg hadde eksplodert på mindre enn dette den gangen, men det er rart at årene går og man svelger unna mer. Det hjelper vel også litt at det er den personen man er så glad i som er årsaken til all frustrasjonen. Får rett og slett si at jeg er veldig glad for at jeg tok mot til og ringte Gina om hjelp. Angret selvfølgelig etterpå, men hun er utrolig bra på ikke gi meg noe fluktmulighet så da blir det slik. Jeg får vel si at når det gjelder tilbud om hjelp i en vanskelig situasjon så er det alltid en løsning på plass. Nå skal jeg ikke klusse til dette mer for til uka skal vi få på plass avlastning satt i system. Nå tror jeg faktisk vi begge har behov for det. Det ble plutselig litt lettere nå når jeg kan se frem imot 14 dager uten ansvaret. Det er veldig unaturlig for meg at hun ikke skal være her, men så er det jo slik det vil bli en dag. Tenker ikke så mye på det, men det går på nervene løs dette nå. Jeg vet jo det at slik hun er nå kommer jeg ikke til å klare en vinter til uten hjelp så da er det like bra å få det til nå. Sinne og frustrasjon i en salig blanding er noe man absolutt ikke kan slippe ut dersom man er pårørende til en dement. Da forsvinner all tillit det er jeg sikker på og den må man ha.
Klikk sa det i låsen til døra med hjerte på. Det er ikke riktig så mange ganger det sier klikk nå, men da vet jeg hvordan ståa er. Jeg er mer eller mindre borte ellers hadde hun aldri låst. Det er nok bare å innse at den tiden da hun visste at vi hører sammen den er forbi. Jeg er nok mer en hun ser at hun trenger eller noe i den retningen. Rart som ting forandrer seg med alzheimer. Det er lyst ute og veldig mye lys også. Hva er da mer naturlig enn å slå på alt lys ? Det er veldig varmt ute og ikke minst inne. Hva er da mer naturlig enn å lukke døra ? Dersom du ikke må tisse så er det jo også nokså naturlig gå inn på toalettet for å rive opp papir å kaste i porselensskåla. Hvordan skal du ellers kunne tappe ned ?
Alle ting du og jeg aldri ville ha gjort fordi vi ville ha tenkt oss om, ja se det gjør hun. Så var det nok et klikk i låsen. Det var gang nr. 28 på den tiden jeg har brukt på å skrive til nå. Hvordan overleve i en stressende situasjon tror jeg at det går å skrive bok om, men egentlig dør du litt hver dag til du til slutt gir opp. Livet kommer aldri til å bli som før det er det eneste sikre. Kampen mot alzheimer taper du hver eneste dag.