For et vanvittig liv, må bare flire av alt sammen. Fra kl. 5 og fram til nå i skrivende stund har jeg blitt bombardert med det samme. Årsaken er en liten setning med forsnakkelse. Hva skal vi idag? Vet ikke, men vi må få gjort unna noe i banken. Skal vi i banken, når skal vi i banken? Banker er så spennende at setningen har blitt gjentatt hvert eneste minutt tror jeg. Hodet blir fullt og tomt på en gang tror jeg. Med hviskende mistenksom stemme gjentas alt om og om igjen. Det er så jeg også snur meg rundt for å se om noen spionerer på oss. Et lite tanke seilas tilbake til sist sommer da det ikke var i nærheten av dette. Magen ga oss problemer da også, men slik som dette…… neinei.
Det er så jeg gleder meg litt til å få et par uker i stillhet. Da tar vi ATV’n og rømmer til skogs. Finner oss en sjø og blir der til det blir kveld.
Det er det vi nå skal gjøre, vi skal sette avlastning i et system. To uker borte, fire uker hjemme. Denne gangen er jeg ikke i tvil selv om det blir leit å ikke ha daglig omsorg.
Så har vi fått unna denne dagen også og den har vært litt merkelig hele veien. Hun har vært like lavmælt og det brygger på noe her som ikke har kommet til overflaten enda. Takk og lov så ringte de fra Sanderud i dag og jeg fikk luftet litt om situasjonen nå. Godt å vite at det jeg gjør i forhold til medisiner vi bruker er rett. Nå har vi prøvd den muligheten og da fått noen svar.
Som sagt så har det brygget på noe hele dagen og nå har jeg jo sett hva det er. Hun hører noen banke på vinduer og tror det er noen inne i huset. Hun tør ikke låse opp da vi kom hjem etter handleturen. Samme var det nå etter kveldsturen vår så nå har jeg gitt henne Sobril. Lenge siden sist, men nå tør jeg ikke ta sjansen på at det blir noe uhåndterbart av det til slutt. Det har jeg opplevd før å da var det bare å i all hast få henne i beskyttede omgivelser. Da rømte hun for meg 3 ganger og jeg klarte ikke roe henne ned. Det tar jeg ikke sjansen på nå. Litt rart også å høre henne si at hun ikke er vant til så stort hus. Hvor er vi på vei nå ?
Det er lenge til tirsdag, men nå er jeg glad for at jeg tok den beslutningen for nå lurer jeg veldig på hvor det bærer. Nå er jeg faktisk glad for å slippe unna litt for nå føles det ikke helt som jeg har kontroll. Nå er det heller tvert imot for nå klarer jeg ikke forstå hva som er i ferd med å skje. Ingen god dag dette så i natt blir det dårlig med søvn. Jeg synes jeg ser konturene av noe jeg ikke vil skal komme enda. Noe er det for det har ikke vært lov å holde i hånda når vi har vært ute å gått i dag. Når ikke det engang går da synes jeg liksom at det er helt slutt.
Det er med et visst vemod jeg tenker på Jørn Hoel sin tekst.
Ei hand å holde i
Når natt går mot dag
Og en stille sang om livet selv
I våre hjerteslag
Ei hand å holde i
Når sol skal gå ned
Og vi aner at den tid vi har
Vil fly av sted
Og vi må følge med.
Jeg vil ikke det skal være slutt enda for jeg vil ha ei hand å holde i.
Hvorfor måtte dette hende oss ?
Jeg tenker ord som ikke egner seg på trykk………………………….