I mange spill får du straff å rykke tilbake til start, og du kan starte om. I livets spill har du ikke den muligheten, du må spille der brikken din står. I natt rykket jeg tilbake til start,men uten mulighet til å begynne på nytt. Etter et døgn som kjæreste og ektemann er jeg brutalt blitt omsorgspersjon.
Denne gangen var jeg forberedt på at det kanskje ville komme så nå ble det uten en natt i tårer. Nei, jeg har ikke gitt opp, jeg har tapt for har din kjære først fått alzheimer så er det for resten av livet. Det har vært en slags sørgeprosess disse ukene med lite søvn og mange ting du bare må skyve til side. Jeg har begynt å spille med på det som skjer. Hver eneste dag skjer det ting som setter livet ditt på vent. Jeg tenker på de som har denne tunge jobben, omsorgspersjon for sin kjære, i mange år. Hva gjør det med dem, hvordan klarer de seg?
Egentlig så er jeg nokså ensom selv om vi har 3 døttre som gjerne stiller opp, dette er en 24 timers jobb. Nettene er værst, ser på klokka, våkner av at hun går ut av senga, sovner, ser på klokka, ny tur opp på henne…………….slik er det mye.
Akkurat nå er hun på en tur til Sverige med en snill datter mens hunden min og jeg trasker rundt i skogen. Vondt i magen vi er ikke helt oss selv hverken hunden eller jeg. Vi savner henne og er engestelige begge to. Det jeg trodde skulle bli godt , en tur alene hunden min og jeg er slettes ikke godt for redd for henne. Tør jeg tenke litt fremover ? Aldri om jeg tør for der borte i framtida skjuler det seg kanskje verre ting enn nå. Å leve for en dag om gangen er lettere sagt enn gjordt.
Jeg bebreider meg selv for at jeg ikke merket at sykdommen kom snikende, kan ikke forstå hvordan jeg kunne ungå det da det kanskje går 4 – 6 år tilbake i tid. Tenk om jeg hadde merket det før, kanskje sykdommsforløpet kunne vært anneledes.
Det er mange tanker og jeg føler skyld