Lys i mørke.

 

Først vil jeg summer opp dagen i går. Dagen begynte kl.04.00 etter en urolig natt. Vi hadde planlagt en tur som jeg tenkte ville vekke til live gode minner for oss begge. Det er viktig når å finne frem noe som kan gi glede i en ellers så mørk og dyster tid synes jeg. Hvor skal man begynne ? Jeg aner ikke, men håper stadig på at hun vil klare plassere meg når vi roter i gode minner. Det ble en lang biltur med mye å se og mye å prate om. Jeg fortalte henne om ting fra den gang vi ble kjærester, det var før hun ble komfimert. Jeg fortalte om første gang vi møttes, hva hun hadde på seg og om votten jeg stjal for å kunne treffe henne igjen.Første kysset der nede ved grinda, om kjolen hun hadde på seg da hun ble komfimert og om møtet nedenfor huset litt senere der hun ventet på meg og så ut  som en engel i det lange blonde håret og den hvite kjolen. Hele vår felles historie, ting vi satte pris på fra hun var 14 – 16 år.

Det lyst opp i hennes vakre ansiktet hennes og jeg kunne se at hun jobbet på høytrykk for å plassere hendelsene inn i vårt felles liv. Det føltes godt å kunne fortelle henne at jeg aldri har glemt disse for oss gode minner. Vi kom oss hjem, spiste middag og tok den vanlige kveldstur med hunden vår.

Helt plutselig der ute i mørket fikk jeg to armer rundt halsen, to lepper mot mine og ordene jeg lengtet etter ” jeg er så glad i deg ”  Å beskrive følelsen da er ikke mulig, men glemmer det gjør jeg aldri. Sykdommen hadde gjordt at jeg var borte fra hennes minne. Vi hadde begge på et vis mistet hverandre uten å ville det. Det ble den beste og roligeste natten jeg har hatt på lenge for på armen tett intil meg hadde jeg henne jeg alltid har hatt, vi vant over sykdommen denne gangen. Det spiller ingen rolle  hvor lenge det varer, vi vant, den kjærlighet vi har til hverandre vant. Jeg kommer aldri til å gi opp, vi skal har vår fortjente tid sammen.

Det er mange grufulle sykdommer vi kan få, men for meg må alzheimer være den værste. Å miste en som du kan se og høre, ta på, snakke med er for meg et skrekksenarie. Jeg tør nesten ikke gå ut av huset av frykt for hvordan det er når jeg kommer inn igjen.

Vi sto opp kl.05.00 idag spiste frokost, gikk tur med hunden og lovet hverandre å ta en dag om gangen, nyte dagen og glemme fort de vonde dagene. Så kom vi oss igjennom noe fryktelig vondt og er klar til kamp.

Vi kommer aldri til å gi opp.