Da var det meste av vår dag unnagjort og vi har fått utført det meste av det vi skulle. Det ble tidlig morgen i dag også og denne gangen var det bra. Vi skulle gjøre litt rent på morgenen, men det ble med støvsuging. Det var storfint besøk hos oss idag for både Demenskoordinatorene og hjemmesykepleien kom på morgenen, moro med besøk. Hun var litt urolig, men ikke så mye som vanlig selv om hun var i dårlig form. Viktige disse besøkene for oss, spesiellt for meg for det blir en del tanker som luftes. Den er ikke så helt alltid vår hverdag, men det må jo bare gå.
Vi fikke oss en tur til Kongsvinger for det var en del rundt fars dødsbo vi måtte ha advokatråd om. Merkelig nok så gikk det greit selv om det ble mye å fordøye for Gullhjertet mitt. Det er jo på dette viset det er hun må med overalt så jeg er glad når det går fint. Det har vært en vanskelig periode i livet dette, men nå er vi jo også ferdig med dette og kan gå et steg videre. Hun har mye omsorg i seg Eli for vi må ned til kirkegården å se på fars grav flere ganger i uka. Hun sier at hun ikke kan forstå at han ligger der. I dag var jo mor med hos advokaten, men i ettermiddag ville Eli ned til henne for hun husket jo ikke at vi kjørte mor hjem. Jeg bruker alltid ta et bilde med mobben fra der vi har vært og da går det som regel greit å huske når hun får se et bilde. Det å forklare det med kun ord gir ingen effekt, men med et bilde til så er det ok. Litt lurt dette og kan trygt anbefales for andre.
Så har vi jobbet litt med hjemmesida mi eller rettere sagt Jan har jobbet og jeg har stort sett sagt “ jaaaaaa “ Med urokråka i bakgrunnen og Jan på øret fra Spania er det ikke så greit. Det var veldig moro å se resultatet etter en pratestund. Dette er ikke jobb for en hjemmesidebygger på en eller annen side på nettet. Jeg kan jo skrive det jeg tenker, men hvordan det presenteres ser jeg jo ikke for meg. Proffe folk ser jo det. Dette kommer jeg til å bli skikkelig fornøyd med. Var som julekvelden for barna for oss dette. Jeg sier vi for Eli hentet nettbrettet sitt å ville se. Jeg fant fram den og hun tok et overblikk og så kom det “ han heter Atle jo “ så ble det stille litt å så sa hun “ det er jo du for jeg kjenner igjen bildene dine “
Hun husker ikke alltid hva jeg heter, men bildene mine de kjenner hun igjen. Tenk for en kraft det ligger i et foto.