Da har vi inntatt yndlingsplassen vår foran tv’n litt trøtte begge to for vi har vært litt sosiale sammen medlitt familie. Vi er nok litt utrent på dette begge to ettersom vi ble så trøtte. Det var jo litt moro da, men på en annen måte litt trist for det er når vi kommer blandt mye folk at jeg kan se at gullhjertet mitt ikke er helt i hundre. Alzheimer gjør jo at hun ikke alltid henger helt med og kommerhun litt vekk fra meg kan jeg se panikktegnene. Sjøl ifølge med en av våre døtre så jeg hun hele tiden snudde seg for å se hvor jeg var. Når hun kom tilbake så jeg at hun ikke greide finne igjen meg sjøl om jeg satt på samme plassen. Det gjorde vondt like inn til beinet. Det er veldig vondt å se hvor hjelpeløs hun er og det skapen en slags ensomhetsfølelse hos meg. Jeg blir på en måte veldig isolert og ensom for det er ikke mulig å få til et liv utenom det å være kjæreste og omsorgsperson. Jeg tenker litt på dem som ikke har så tette bånd som oss, det må være forferderlig å bli så isolert. Vi er tross alt vant til å bruke all vår fritid sammen, allikevel savner jeg noe å kunne prate med. Før kunne vi prate om alt som har med å drifte en familie, men nå har jeg det ansvaret helt aleine. Det har ingen hensikt å prate om slikt for det husker hun ikke lenge. Det er jo litt rart da å tilbringe tid sammen med litt av familien og så bli lei seg i etterkant, men slik er det. Man skulle vel være glad når man har vært i festlig lag………… og jeg er lei meg. Det går over når vi får lagt oss og hun sovner på armen min, da er det bare godt for jeg kan ligge å høre hun sovner så trygt.
Å være kjæreste og omsorgsperson til et menneske med demens betyr mange tårer i ensomhet, stille gråt for ikke å skape uro. Allikevel får jeg takke for dagen jeg fikk med gullhjertet mitt.