Nå vet jeg egentlig ikke hva jeg skal skrive for tanken kom før bildet så da måtte jeg lage bildet til teksten og ikke omvendt.
Det er vel nokså lik erfaring vi mennesker har om hva prisen på virkelig kjærlighet er, det er sorg. Den gode følelsen, forelskelsen , vokser seg sterk og blir til det som er å elske et annet menneske, den følelsen bytter vi før eller senere ut mot sorg. Sorg når forhold tar slutt, sorg da partneren dør eller sorg som en reaksjon på alvorlig sykdom, den kjenner jeg best. Jeg har fått føle hva det vil si å miste for med alzheimer så mister du sakte, det er et maratonløp. Midt inne i denne sorgen må du ganske enkelt finne et hull slik at du kan komme deg ut ellers vokser den seg sterk rundt deg. Det er bare du sjøl som kan klare det, jeg har ingen tro på at du kan hente hjelp fra noen andre. Da blir det trøst og det er det siste du trenger. Om du er redd for å åpne døra når det ringer på så hjelper det vel lite at noen andre åpner for en dag må du gjøre det aleine.
Mitt hull i sorgbubbla var at om gullhjertet mitt skulle kunne være hjemme måtte jeg greie å skape en atmosfære av ro og forutsigbarhet. Det klarte jeg fordi jeg alltid har vært opptatt av detaljer og fordi jeg hadde en venn som alltid var der, Vamp. Den solide alltid glade firebeinte vennen som har fulgt meg som en skygge døgnet rundt så lenge han har vært hos oss gjorde den store forskjellen for meg.
Jeg har lært å takle det fordi jeg må og vet jeg skal klare det også fremover, fordi jeg må. Vi samler på gode øyeblikk slik som jeg samler bilder. Jeg samler det jeg sjøl synes er vakkert. Vi har det godt. Etter at jeg var ferdig med støvsuging og visking la hun armene rundt meg og sa » så flink du er hva skulle jeg gjordt uten deg » Det er slike ting jeg samler på. Jeg tar heller 1 fint år slik vi har det nå enn 20 år i likegyldighet. Hvor mange » helt friske » har lært seg å sette pris på hverandre og gode øyeblikk egentlig. Når fortalt din partner deg sist det gullhjertet mitt sa ?
Nå sitter vi å ser på et program som heter » en dag i livet » om Benjamin 5 år som har kreft.
Livet kan virke urettferdig, men lev må vi.