Som vanlig sa vekkerklokka i vårt hode pling kl.06.30 sådet var bare å stå opp. Faktisk utvilte begge to på tross av bilturen opp og ned til Toten igår. Det ble støvsuging og en svingom med moppen på meg igjen idag. En runde i stua ble det også tid til mens Eli tørket støv. Vi var nesten ferdig da bilen med Stine fra hjemmesykepleien svingte inn på gårsplassen. Koslig nytt bekjentskap som ikke drakk kaffe. Koslig besøk.
Idag ble det tur til Hønnsjøn på oss 3, fin tur i strålende solskinn. Ho varmer litt sola nå. Vi gleder oss til våren og til å få se igjen rådyra våre borti haget med unger. Da er det vår synes jeg. Hun var litt utafor etter spaserturen og kjenner kanskje litt av medisinen vi har tross alt gått fra Ebixa på 5mg til 15mg på 3 uker. Håper det går greit når vi prøver 20mg for da er det der vi blir. Gleder meg til at vi har funnet rett nivå for da kan jeg slappe litt mer av det greier jeg ikke nå. Det er som om man venter på at noe skal gå galt hele tiden og det tærer på kreftene. Jeg er jo veldig redd for gullhjertet mitt. Vi har det så fint nå og jeg håper det forblir slik for da kan vi ta neste planlagte steg videre, det å begynne trene på riktig igjen. Det må vi bare få til for hun har begynt å legge på seg litt, matlysten er helt på topp sammen med lysten på noe søtt. Det er litt vanskelig å si nei når hun vil ha noe for hun er jo tross alt voksen nok til å bestemme sjøl. Rart forresten at hun som aldri tok et colaglass utenom helga nå plutselig synes det er umulig å drikkevann. Lurer litt på om smaken forandrer seg hos en med alzheimer. Det at de ikke er så beviste på at de er tørste vet jeg jo så jeg passer på at hun får inn nok vann.
Vi sliter litt med å få magen helt på topp, men jeg tror nok det meste sitter i hodet og at hun nok føler det som at det er toalettbesøk på gang. Dette skal vi få til.
Idag pratet vi litt om oppholdet på Sannerud og hvorfor det var nødvendig. Hun husker ikke at hun var der så lenge som hun var og jeg fant heller ingen grunn til å fortelle så mye om det. At det var nødvendig skjønner hun og det er godt å høre at hun stoler på meg. Jeg er veldig glad for de sterke båndene vi har ellers hadde dette vært veldig tungt. Det er tross alt kjærligheten til hverandre som gjør at vi greier dette. Hun vet at jeg aldri ville gjordt noe hun tar skade av. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte denne veien uansett hvordan det ender. Vi har fått bevist for hverandre at det å elske ikke bare er noe man få sammen med gifteringen. Det er noe man må jobbe for. Selv om mye i forholdet vårt har forandret seg så er vi like sterke sammen, kanskje også mye sterkere nå.
Tenker at kanskje alle burde få æren av å oppleve en virkelig prøvelse i sitt forhold. Det har vi fått og det er jeg glad for tross sykdommen. Vi har fått testet hva vi betyr for hverandre så nå vet vi, de fleste tror de vet.
Vi vet hva det å elske betyr Eli og jeg. 💓💓💓
Det er ingen dans på roser og det ble vi ikke lovet heller, men det er da ingen som har nektet oss å strø roser på vår felles vei.