Atle Lundhaug

Skyggen min.

Noen har en skygge når de passerer under et gatelys ogi solskinn. Jeg har en skygge som alltid er der uansett lysforhold. Hunden min Vamp. Vi er alltid sammen, ser du meg er nok ikke Vamp langt unna og motsatt. Vamp har en litt spesiell historie for han har vært førerhund og vi var forverter på ham for Blindeforbundet. Allerede fra dag 1 var han min faste følger der jeg satt ut i skogen. Vi var moderne skogsarbeidere og innelåst i en maskin sammen. Det var nok her i et støyende miljø der mange ting  skjedde athan lærte beherskelsens edle kunst. Vi byggde opp en gjensidig tillit så stor at den nok aldri forsvinner. Vamp forsvant ut i aktiv tjeneste noen år før han plutselig en dag kom hjem til oss igjen. Det er ikke alle som egentlig trenger en førerhund, en hund må stelles og tas vare på og det passer ikke for alle. Både Eli og jeg sa ikke neitakk når det ble slik at han kunne få komme hjem igjen. Det ble ei solskinnshistorie.

Nå når mye av vår verden raste sammen og vi møysommlig har begynt å bygge den opp igjen er nok Vamp en av årsakene til at det faktisk går så bra. For henne som ikke alltid husker så er det veldig viktig å se at Vamp følger meg, det gir meg en slags egen «idtag»

Vamp er skyggen min å det vet Eli. Vamp gir også henne trygghet for om jeg går ut for å ordne noe ute blir han igjen hos henne og om jeg tar en tur etter ved med ATV’n så er det bare for henne å følge etter Vamp for han finner meg. Skulle hun ta en tur på egenhånd så blir det Vamp sin nese igjen sørger for at vi finner henne. Kort og godt så er denne superhunden vår sikkerhet.

At han i tillegg har vært hovedatraksjon i Norge Rundt for noen år siden gjør oss enda stoltere.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist