Det er lyst på utsida og sommer, det er det du ser. Det er varmt og livet leker. Det er det du ser. Du tror alt er heilt topp fordi det er det jeg vil du skal tro. Jeg har et ansvar jeg bærer for et annet menneske derfor er det sommer og lys på utsida. Det er et spill fordi det er en annen som får ta støyten om fasaden slår sprekker for da kommer håpløsheten ut for fullt. Jeg er, men ikke heilt. Bare slik omtrent hva det nå vil si. Tankene rundt Eli’s sykdom vil alltid være der det er mer et spørsmål om det å overleve med dem. Det er liksom ikke så veldig enkelt å leve uten fremtidsplaner, men jeg gjør det fordi det ikke skal ramme den jeg elsker mest.
Egen sykdom har hun tross alt ingen insikt om og hva det innebærer. Derfor kan hun fortelle åpent at hun har Alzheimer. Livet er for oss blitt noe som ikke er i nærheten av det vi trodde. Nå handler det om at hun skal ha det best mulig, det er min oppgave og den gir jeg ikke opp. Styrken til det henter jeg fra hennes smil og hennes latter, men på innsida er det nattsvart. Hun merker ikke det gullhjertet mitt og skal heller aldri gjøre det.
Jeg låner noen ord fra Finn Kalvik.
Kom og lån meg lykka di
Og ei vever hånd
Jeg æ ikke helt i balanse
Og har tida mi på lån
Kom og lån meg lykka di
Kom og gi meg fred
Det er den nådeløse tomheten
Som jeg sliter med.