Så har det gått en dag til og jeg skrev til Isabelle at det hadde gått bedre utover ettermiddagen. Bare det å tenke bedre beviser vel egentlig at jeg har mindre utviklede sjelsevner. To rolige timer så registrerer hjernen min det som en klar forbedring mens det i virkeligheten kun er en liten utsettelse. Det virker som om det hviler en forbannelse over badet møblert fra Porsgrund Porselen. Hadde jeg visst dette så hadde badet blitt værende i kjelleren som det som regel er i gamle hus. Badet er i ferd med å ta knekken på meg for jeg klarer nesten ikke sitte rolig når hun tar opp den døra. Snart skal jeg være så stygg at jeg låser døra utenfra med en skrutrekker. Ille å si det, men dette at hun flyr på do i et sett kommer til å bli det jeg gir opp på. Jeg orker ikke dette med den døra som går opp og igjen i et kjør. Det må da finnes et eller annet kjemisk i pilleform som kan ta vekk tvangstanker/handlinger også på demente. Tenk om dette hadde vært normalt? Jeg kunne hatt Eli hjemme til hun var pleiepasient, men dette går kun denne vinteren. Jeg har gitt meg selv frist til neste vår, men da er det slutt dersom dette vedvarer. Dette orker jeg ikke mer av. Da får det heller bli slik at jeg blir besøksvenn for ektefelle og pappa til hennes barn er jeg ikke lengre i følge henne selv. Nokså oppgitt,men snart skal vi sove. På et vis reddet av gonggongen.
Kjære dere som leser og som følger oss skap et liv for din livspartner, lag en avtale dere imellom hva som skal skje dersom noen av dere får denne forferdelige sykdommen. Jeg føler meg veldig bundet til et løfte jeg ikke ante konsekvensen av. Slik kan det gå når man har en halv hjerne i hodet. Jeg er sikkert en pyse, men omtrent slik er livet for alle som prøver å ta vare på en de er glad i.