Hva tenker du når du ser ordet kjærlighet? Jeg lå lenge våken i går og tenkte på dette. Hodet gikk i replay modus. Mest kanskje pga en møte med en jeg kjenner. Vi har begge mistet noen. Jeg sakte, hun fort og brutalt. Begge sitter vi igjen med et tomrom i livet vårt. Kanskje er jeg heldig som tross alt har noe der i tomrommet. Jeg vet ikke. Noe har vi nok felles. Tårene og savnet. Det er jo ikke slik at «tiden leger alle sår» Det er for meg den største løgn av alle. Vi lærer å leve med tårene og savnet, slik er det.
Så var det tilbake til overskriften. For meg er kjærlighet tre ting. Alle må være der ellers faller korthuset sammen. Lidenskap, lojalitet og oppofrelse er grunnmuren i ordet kjærlighet. Finnes det så kan du klare der gjennom alt uansett hvor galt det enn måtte være. Dette bunner jo egentlig i deg selv og hvordan du er som person. Er du lett narsasistisk så er du jo i bunn og grunn ikke en empatisk person. Jeg kjenner en drøss av det slaget. Selfiens tidsalder er jo et solid bidrag til å skape den mennesketypen.
Opp gjennom tidene så har vi hatt en rekke filosofer som har stilt spørsmålet «hvem er jeg, hvor kommer jeg fra og hvor går jeg henn.» Svaret finner du nok en dag da du får tid til det. Svaret er nok ikke så enkelt som ……(navn) ……(fødested)…..(gravsted). Det ligger noe helt annet i spørsmålene.
Noen kan si Eli er heldig som har meg. Det blir på en analyse av min væremåte. Det er nok litt feil. Jeg er heldig som har Eli er nok mer rett. Med henne har jeg lært meg hva kjærlighet er. Jeg kan når som helst svare på filosofenes spørsmål. Jeg har også fått lært meg verdien på de små ubetydelige ting som skjer i hverdagen. Slik er det jeg finner glede i hverdagen. De tunge stundene vil alltid være der så de trenger man ikke lete etter.
Man kan fylle savnet med noe fra tidligere i livet. Små kosestunder man hadde glemt, men borte blir savnet etter den man mistet aldri.
Legg igjen et svar