Når berøringen mangler.

Det er godt når det blir kveld og man kan sette seg ned litt og la alt man ikke fikk gjort ligge. Jeg skulle kjørt hjem noen lass ved, men alt tok så mye lengre tid i dag så det gikk ikke. Gullhjertet mitt våkner tidlig og er veldig aktiv mellom kl.3 og 5, men så roer hun seg og sovner igjen. Vi lå litt lenge i dag så da kom vi veldig etter programmet.

Jeg tenker litt mye om dagen og det er ikke så veldig bra for da blir det mye vanskeligere å akseptere ting slik de er. Det er litt leit dette at vi liksom har sklidd fra hverandre, jeg får ikke helt den kjærestefølelsen. Det er langt mellom kyssene og de gode klemmene her hos oss. Jeg er jo vant med å legge armen rundt henne titt og ofte, men det liker hun ikke lenger og det er litt vanskelig å fordøye. Det blir å krabbe inn under min dyne så jeg ikke legger armen rundt henne i søvne. Hun liker det ikke tror jeg for om hun ikke sover så løfter hun armen av. Jeg har alltid trodd at dette med vår seksualitet og det å føle tilhørighet er urinstinkter, men det er det nok ikke.

Jeg har jo alltid trodd at det er det tette forholdet som har gjort at vi har klart oss såpass som vi har nå, men hva skjer dersom det blir borte, det lurer jeg veldig på. Jeg må jo bare respektere at hun ikke vil ha så tett kontakt lenger, men det blir jo nærmest helt motsatt av slik vi har hatt det. Da er det jo nokså naturlig at jeg tenker at hun ikke lengre klarer å plassere meg inn i rollen som kjæreste lengre. Kanskje har det blitt borte i hennes minne for hun spør jo vær morgen om jeg er han Atle, “ det er du som er Atle ?”

Kanskje er jeg kun en som sørger for at hun kommer dit hun skal og sørger for at alt er greit her heime, er det slik hun ser meg ?

Jeg har en haug med spørsmål, men ingen svar og livet går videre. Bare det at jeg ikke klarer så bra denne siste forandringen for nå er jo ingenting som det var en gang.

Jeg tror jo litt at alt bare er en drøm.

I hodet har jeg Jørn Hoel’s ord.

Ei hand å holde i
når natt går mot dag.
Og en stille sang om livet selv
i våre hjerteslag.
Ei hand å holde i
når sol skal gå ned.
Og vi aner at den tid vi har
vil fly av sted
og vi må følge med