Når den gode følelsen går over til frustrasjon så fylles man av en uendelig tomhet. Så tomt blir det at man må ut i frisk luft for å få puste. Det begynte så bra for jeg hentet den gode blide dama mi som vanlig på morgenen. Det er lørdag den 22.12 to dager igjen til den dagen de fleste gleder seg til. Hun formelig sprudlet fordi hun skjønte hun skulle være med. Gleden lå utenpå i ansiktet hennes. Det er ikke så ofte jeg får oppleve henne slik lengre. Da minnes jeg tiden fra før alzheimer dukket opp og ødela alt. Eli var glad, det var helg og vi kunne gjøre ting sammen. Det er først nå jeg forstår hvorfor. Hun følte det trygt og godt da vi lånte hverandre på en skogstur med pølser og kaffekjele i sekken. Vi hadde tid til hverandre. Det var før. Vi er ikke der mer.
Den gode følelsen å se henne i vårt hjem. Det å kunne få oppleve at hun er i det som for oss en gang var et hjem er noe jeg lengter etter hele uka. Det at hun kan sitte å kose seg foran tv`n mens jeg lager til mat er noe godt. Det er da jeg føler meg nyttig. Jeg gir henne omsorg slik jeg gjord før da hunn bodde hjemme. Jeg skuffet over at jeg ikke klart mer akkurat den dagen i slutten av august. Hadde jeg bare fått sove litt mer så hadde det aldir blitt slik. Ihvertfall ikke enda. Vi hadde tross alt et liv da. Så har vi vel det nå også på et vis, men det er en slags plan B – liv. Det er fjernt fra hva jeg ønsket.
Den gode følelsen av å være til nytte. Kanskje er jeg en omsorgs person eller kanskje har jeg blitt det. Andre får dømme om det for meg er det ikke så viktig. Det jeg prøver er å gi den jeg er så glad i litt av vårt gamle liv tilbake. Selv om hun ikke husker lengre hvordan ting var så gjør jo jeg det. Eli er en utrolig snill person og idag var alt bra. Til og med veldig bra en stund og da har vi det moro. Turen ut med Vamp som hun ville gå gikk uten et eneste problem. Litt kald ble hun, men badekaret var ikke så langt unna da vi kom tilbake. Tenkte jeg skulle prøve henne og gikk ut av badet mår hun gikk oppi. Det gikk bare noen sekunder så ville hun at jeg skulle være der. Du må vaske meg på ryggen skjønner du, sa hun. Så jeg vasket og tørket goddama mi og var glad for at hun spurte. Alt var bare moro.
Etter den gode følelse kommer som regel noe annet. Det ble ettermiddag og mørket kom etter at vi hadde tatt oss en tuppelur på badegulvet. Det var tid for å dra tilbake ettersom hun ikke skal ligge over før juleaften. Jeg tror det kan bli for mye så tett på hverandre. Besøke mor vil Eli for hun er glad i de gamle som jo var jobben hennes en gang. Jeg har jo opplevd at det har fungert veldig dårlig disse besøkene, men idag hadde jo alt gått så bra. Det er noe som skjer da hun tar av seg jakken og skoene for da ble hun urolig. Det gikk ikke denne gangen heller. Det er noe med måten min gamle mor er på som gjør at Eli blir veldig urolig og nærmest får angst. Jeg ser jo at hun forandrer uttrykk. Det ble et kort besøk.
Frustrasjon. Det er vel frustrasjon det kalles følelsen når man har satt seg et mål og alt går galt. Det ble bare uro. En uro som vi tok med oss inn på sykehjemmet og som gjorde at jeg måtte snike meg ut som en tyv om natten. Det er aldri moro når jeg må lure henne for å kunne dra hjem. Noen ganger hjelper det ikke å bli en stund til. Hun glemmer fort og faller som regel til ro når jeg er borte. Veldig leit når en så fin dag ender på denne måten. Nå får vi se da på juleaften hvordan det går og om hun kan finne roen slik at hun kan få sove i sin egen seng en natt. Da ble det nye ting og nye problemer å tenke på. Det var ikke så moro for hele uka har utviklet seg så bra og hun ble så fin når smerteplasteret kom på. Ikke ett ord om magen før vi gjorde det besøket. Helt rolig og fin. Kanskje føler Eli en slags negativitet da vi gjør disse besøkene. Hun er veldig følsom for måten folk snakker på. Den minste økning i stemme eller ordvalg gir en reaksjon det har jeg fått lov å lære meg.