Når mamma har fått Alzheimer.

Når mamma har fått Alzheimer.

 

Jeg er mellomste datter til Eli Lundhaug, som har fått Alzheimer i tidlig alder.

Jeg heter Isabelle, og mange av dere følger med på hva min far Atle Lundhaug skriver om mamma, og deres liv med sykdommen.

For dere som lurer på hvordan det føles, og er å ha en mamma med tidlig Alzheimer, så skal jeg prøve å legge ord på det her. Men det er vanskelig å legge ord på det, når det er full storm i hodet.

Jeg, mine søstre og pappa hadde snakket en stund om at mamma begynte å glemme ting. Vi visste vel innerst inne hva som egentlig var i ferde med å skje. Men vi lukket øynene litt, i håp om at det ikke skulle skje. Men den dagen mamma fikk beskjed om at hun hadde fått Alzheimer, da falt jeg rett ned i kjelleren. Det var faktisk et faktum at mamma hadde fått den dritt sykdommen. Og siden mormor også hadde Alzheimer, visste  jeg hva vi hadde i vente. Jeg husker jeg var på jobb, den dagen jeg fikk beskjed av pappa om at mamma hadde fått Alzheimer, i tidlig alder. Tårene rant i strie strømmer, og jeg klarte ikke å stoppe di. Min verden falt i grus. Mange spørsmål dukket opp i hodet…..»hvor lang tid tar det før hun ikke kjenner meg”, « hva skjer nå”, « hvor mange år får vi beholde mamma”, « hvor skal hun bo”, slike spørsmål strømmet på i bøtter og spann. Det har vært både oppturer og nedturer, etter at mamma ble syk. Men jeg merket fort at sykdommen til mamma hadde stor framgang. Jeg merker stor forandring på mamma fra gang til gang , når jeg  er på besøk. Det gjør fortsatt like vondt hver gang jeg reiser fra mamma. Jeg reiser jo fra henne, uten å ane om hun husker meg neste gang. Selv om jeg prøver å leve så normalt ,som mulig med min lille familie på Toten. Så er det kaos i hodet hver dag. Og tankene går til mamma hver eneste dag. Til pappa også, som står idet dag og natt. Han gjør det, fordi det er det eneste han vil gjøre. Han gjør det i kjærlighet til mamma. Jeg savner mamma hver eneste dag. Men kan man egentlig savne en person, som ikke er død? Min mamma er jo i live, men ikke i live likevel. Jeg føler jeg mister mamma litt mer, for hver gang jeg ser henne.

JEG SAVNER MAMMA HVER ENESTE DAG, SELV OM HUN FORTSATT ER TIL STEDE PÅ DENNE JORD.

Men det er jo egentlig ikke mamma, samtidig som det er mamma. Noen ganger kjenner jeg ikke igjen mamma i væremåten. Mamma har plutselig begynt å gjøre ting, hun aldri ville gjort dersom hun var frisk. Og det er vanskelig og vondt å se.  Det er også veldig vondt å se når mamma ikke skjønner hva du mener. Hver gang hun ser på meg, og jeg skjønner at nå kjenner hun meg ikke igjen i noen sekunder. Da har jeg bare lyst til å gråte. Men jeg kan ikke gjøre det, for mamma skjønner jo ikke hvorfor. Jeg synes også uendelig synd på henne, for jeg ser hun strever. Jeg vil så gjerne hjelpe henne, men hun vil jo ikke skjønne hvorfor jeg hjelper henne. Så jeg må velge å la være å hjelpe. Jeg gruer meg for den tiden vi har i vente. Den tiden hun blir enda sykere. Det er uendelig vondt å se en person du er så glad i, forandre seg så mye. Uten at du kan gjøre noe. Jeg gruer meg til den dagen jeg må reise til Skotterud på 3c  for å besøke henne. For så å reise fra henne der. Uten å ta henne med. Det er mye å grue seg til framover. Denne dritt sykdommen har frarøvet meg mamma’n min. Den har frarøvet meg en person som har vært en av mine bautaer her i livet. Den har frarøvet meg den personen som har vært der for meg, hele mitt liv. Hvordan kan man ikke være sint på denne møkka sykdommen Alzheimer, som tar fra meg mamma’n min litt hver dag. Og det er ingenting jeg kan gjøre, for å stoppe denne sykdommen.

HVORDAN?

Det gjør bare så uendelig vondt.

Og alt på grunn av ALZHEIMER.