Når mamma har fått Alzheimer.

Når mamma har fått Alzheimer.

 

Jeg er mellomste datter til Eli Lundhaug, som har fått Alzheimer i tidlig alder.

Jeg heter Isabelle, og mange av dere følger med på hva min far Atle Lundhaug skriver om mamma, og deres liv med sykdommen.

For dere som lurer på hvordan det føles, og er å ha en mamma med tidlig Alzheimer, så skal jeg prøve å legge ord på det her. Men det er vanskelig å legge ord på det, når det er full storm i hodet.

Jeg, mine søstre og pappa hadde snakket en stund om at mamma begynte å glemme ting. Vi visste vel innerst inne hva som egentlig var i ferde med å skje. Men vi lukket øynene litt, i håp om at det ikke skulle skje. Men den dagen mamma fikk beskjed om at hun hadde fått Alzheimer, da falt jeg rett ned i kjelleren. Det var faktisk et faktum at mamma hadde fått den dritt sykdommen. Og siden mormor også hadde Alzheimer, visste  jeg hva vi hadde i vente. Jeg husker jeg var på jobb, den dagen jeg fikk beskjed av pappa om at mamma hadde fått Alzheimer, i tidlig alder. Tårene rant i strie strømmer, og jeg klarte ikke å stoppe di. Min verden falt i grus. Mange spørsmål dukket opp i hodet…..»hvor lang tid tar det før hun ikke kjenner meg”, « hva skjer nå”, « hvor mange år får vi beholde mamma”, « hvor skal hun bo”, slike spørsmål strømmet på i bøtter og spann. Det har vært både oppturer og nedturer, etter at mamma ble syk. Men jeg merket fort at sykdommen til mamma hadde stor framgang. Jeg merker stor forandring på mamma fra gang til gang , når jeg  er på besøk. Det gjør fortsatt like vondt hver gang jeg reiser fra mamma. Jeg reiser jo fra henne, uten å ane om hun husker meg neste gang. Selv om jeg prøver å leve så normalt ,som mulig med min lille familie på Toten. Så er det kaos i hodet hver dag. Og tankene går til mamma hver eneste dag. Til pappa også, som står idet dag og natt. Han gjør det, fordi det er det eneste han vil gjøre. Han gjør det i kjærlighet til mamma. Jeg savner mamma hver eneste dag. Men kan man egentlig savne en person, som ikke er død? Min mamma er jo i live, men ikke i live likevel. Jeg føler jeg mister mamma litt mer, for hver gang jeg ser henne.

JEG SAVNER MAMMA HVER ENESTE DAG, SELV OM HUN FORTSATT ER TIL STEDE PÅ DENNE JORD.

Men det er jo egentlig ikke mamma, samtidig som det er mamma. Noen ganger kjenner jeg ikke igjen mamma i væremåten. Mamma har plutselig begynt å gjøre ting, hun aldri ville gjort dersom hun var frisk. Og det er vanskelig og vondt å se.  Det er også veldig vondt å se når mamma ikke skjønner hva du mener. Hver gang hun ser på meg, og jeg skjønner at nå kjenner hun meg ikke igjen i noen sekunder. Da har jeg bare lyst til å gråte. Men jeg kan ikke gjøre det, for mamma skjønner jo ikke hvorfor. Jeg synes også uendelig synd på henne, for jeg ser hun strever. Jeg vil så gjerne hjelpe henne, men hun vil jo ikke skjønne hvorfor jeg hjelper henne. Så jeg må velge å la være å hjelpe. Jeg gruer meg for den tiden vi har i vente. Den tiden hun blir enda sykere. Det er uendelig vondt å se en person du er så glad i, forandre seg så mye. Uten at du kan gjøre noe. Jeg gruer meg til den dagen jeg må reise til Skotterud på 3c  for å besøke henne. For så å reise fra henne der. Uten å ta henne med. Det er mye å grue seg til framover. Denne dritt sykdommen har frarøvet meg mamma’n min. Den har frarøvet meg en person som har vært en av mine bautaer her i livet. Den har frarøvet meg den personen som har vært der for meg, hele mitt liv. Hvordan kan man ikke være sint på denne møkka sykdommen Alzheimer, som tar fra meg mamma’n min litt hver dag. Og det er ingenting jeg kan gjøre, for å stoppe denne sykdommen.

HVORDAN?

Det gjør bare så uendelig vondt.

Og alt på grunn av ALZHEIMER.

8 Kommentar postet

  1. Aldri en dag je itte tenker på mamma og pappa. Det er hele tida. Det er fryktelig vondt😢😢 savner de gode stundene som vi dro tell fjell med familien og drakk kaffe, og mamma hadde laget min manns favoritt vafler. Fine skogs turer, grilling av pølser og kos med familien rundt bålet. Savner mamma hver dag je å. Så godhjertet❤️❤️ Tvers igjennom❤️

  2. Kjæreste Isabelle ♥️ Så uendelig vondt, men nei – det er ingenting vi som pårørende kan gjøre. Kjenner igjen angsten din, det var vondt å komme på sykehjemmet og mamma ikke kjente igjen meg. Jeg prøvde forklare så «gikk det opp ett lys» og hun spurte etter Kåre…. Kåre og Stine er hjemme de mamma svarte jeg…. Hørt sånt tull svarte hun sint, du er jo Stine du! Nei mamma, jeg er Heidi, datter di, Stine er datter mi hu… Men nei…. du vil også oppleve dette, sinne og aggresjon som skremmer deg. Det jeg trøstet meg med til slutt da hun stort sett kun satt i sofaen sin var at hun ikke hadde vondt noe sted, det var jeg og oss pårørende som hadde det vondest. Tenker masse på dere alle sammen, stor klem ♥️

  3. Det gjør så vondt å lese! Har ikke Alzheimer i familien, men kona til et vennepar har det! Ser hvor vondt det er for dem og hvordan livet blir snudd totalt! Og ja, du kan faktisk sørge over noen som lever når situasjonen blir sånn! Hun er her, men likevel så er hun ikke her! Dere virker som en sammensveiset familie og det kommer godt til nytte framover! Føler med dere 💞

  4. Kjære Isabelle. ❤️ Høres skikkelig ut som langpining dette her. Jeg har aldri hatt noen i familien med denne sykdommen. Heldigvis. Har jobbet et år på demensavdeling, så vet litt om hvordan det kan være.

    I min familie får de kreft, så jeg mista mamma da ho var 58! I løpet av tre måneder. Det var forferdelig, men vi slapp jaffal å se ho forsvinne litt etter litt inn i tåkeheimen.

    Tenker ofte på dere. Har lest alt på bloggen, og sitter med tårer i øynene rett som det er. Den kjærligheten mellom foreldrene dine høres ut til å være unik, helt fantastisk og ikke alle er forunt å oppleve dette, dermed er det nesten enda mer urettferdig at dette skulle ramme akkurat dere… selv om ingen fortjener en slik skjebne.

  5. Er der jeg å, mamma fikk diagnose i en aldwr av 68, men har nok hatt det i noen år.. Slo ut i full blomst i 2016 da pappa plutselig Døde av kreft.. 3 måneder etter flyttet hun på sykehjem og dement avdeling.

    Der sitter “mamma skallet” ser ut som mamma men er ikke den personen jeg kjenner💔 takk for at dere deler

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist