Da kan vi gi for nå er vi enige med Telia. Tordenværet gjorde ende på routeren vår og Telia klarte resten. Det går å skrive for så å laste opp senere, men så forsvant alt oppe her så da så. Nå har vi ny router og Telia har velsignet oss med et par prikker. HERLIG. 2018 viser almanakka mi og så er det slik 9 km fra sentrum. Jaja.
Det har ikke skjedd så mye mer enn det som var før her og tror både Vamp og jeg ser fra til et par uker aleine. Det er ikke moro å si det slik, men slik er det og da sier jeg det. Nå har jeg drevet litt vedlikehold her og da merker jeg jo ikke så mye til at hun går og går. En ting merker jeg jo, det at jeg stadig vekk må begynne på nytt for hun rydder bort det jeg skal bruke. Kan nesten ikke gjøre noe annet enn å smile heller for det er nesten ikke til å tro at det kan bli slik. Hele dette lange løpet har jeg stadig forundret meg over hvordan evnen til å løse problemer forsvinner gradvis. Se som akkurat nå ble posten hentet for………….. Ja hvilken gang var det nå? I tillegg så er det søndag, men det blir jo glemt så fort hun snur seg unna tavla på kjøkkenet. Som i dag da jeg har holdt til på verandaen og jobbet med rekkverket så er det merkelig å høre hun åpne badedøra, kjellerdøra eller gå opp i andre og si er du der? Hun forlot meg bare for noen få minutter siden. Så kommer ut og spør hvor ble det av Atle da?
Jeg fryser like mye til is hver gang. Hva hun egentlig opplever av hverdagen nå lurer jeg veldig på. Vi var en tur oppe ved sjøen og badet nå i ettermiddag og vannet var til å bade i. Etter en god stund i vannet svømte hun faktisk og det greide hun ikke sist uke. Det var gledelig å se for det er langt mellom lyspunktene nå om dagen. Hun roter til det meste.
Jeg tenker mye på dette som har med fremtiden å gjøre for slik jeg hadde trodd den ble slik blir det jo aldri. Ikke engang planene jeg hadde for dette å leve med alzheimer ser ut til å holde. Alt er veldig uforutsigbart og hun forandrer seg veldig. Tror kanskje at jeg bommer veldig på min plass i hennes liv også. Når jeg ser tilbake en måned eller to så begynner jeg å lure litt på om jeg har vært en venn et par måneder nå. Jeg har i hvertfall ikke vært meg i juli det er jeg sikker på. Det går ikke en dag uten at hun forteller at gubben er på jobb i skogen. Det er jo ikke så rart om hun ikke synes han er borte litt lenge for hun har ikke noe tidsbegrep lenger. Hun aner ikke om klokka er 20 eller 8. Selv om tavla på kjøkkenet forteller at det er morgen eller kveld så kobler hun ikke dette. I hennes verden eksisterer ikke tid. Hva heter du igjen, sier hun over bordet, før jeg rekker å svare forsvinner hun inn på badet. Ut igjen, like fort som inn, det var visst posten jeg skulle hente, sier hun å så bærer det på nytt ned i postkassa.
Mest trolig så spiller det ingen rolle for henne om hun bor her med Vamp og meg eller om hun bor på Helsetunet 3C. Vi er ikke sammen med henne i hennes verden uansett.
Det er bare det at for meg er det en kjempeforskjell. Den dagen hun drar har jeg tapt alt.
Det kommer jeg aldri til og forstå og er glad for at jeg har rådgiverne våre som nok ser når den dagen er der. Jeg kommer aldri til å se det fordi jeg ikke vil.