Nesten vanlig dag.

Idag var som vanlig en nokså strukturert dag hos oss for vi har prøvd å få litt variasjon og det går ikke så bra. De vanlige turene, gjøre de vanlige tingene er best. Slik ble det også idag, men vi fant en litt sjelden svermer som jeg tenkte spare litt på, bildet vi tok da, for jeg liker å vite litt om det vi finner. Det har vært en del mld idag pga det som sto i Se & Hør. De fleste lurte på om effekten på bloggen min. Jeg har hatt like mange før og er glad for at det ikke sa pang for det hadde vært litt pinlig. Det jeg håper er at kanskje andre kanskje kan komme på banen slik at det gir et løft for alle som på en eller annen måte er berørt av sykdommen demens. Som jeg sa før her så føler jeg at vi vel har gjordt vårt nå.

Jeg har tenkt mye på det som ble mitt valg, at vårt liv skulle fortsette som før. For meg var det lett fordi dette hadde vi bestemt oss for dagen etter første diagnose. Jeg hadde aldri klart å ” plassert ” gullhjertet mitt noe annet sted enn i hennes hjem. Uten henne har heller ikke jeg noe hjem. Jeg håper at du som kommer i en slik situasjon at du må ta valget tenker nøye igjennom det for det er ikke sikkert at slik vi gjorde er det beste. Du må vit at dette er noe du skal greie for det er et slit og uro er din største fiende. Jeg har egentlig dårlig med tålmodighet, men var veldig trygg på at det kom ikke til å påvirke vår situasjon. Det gjorde det heller ikke. Gullhjertet mitt er vel etter det som er funnet ut litt langt kommet i sykdomsforløpet så hun glemmer veldig mye eller det meste kan man si. Som nå ikveld da unghesten til nabo’n vår tok en tur alene med kjerre og jeg løp etter til skogs for å stoppe henne. Det gikk bra takk og lov for vi er veldig glade i Raua og Pippi. At vi var å berget vogna det husket hun, men hun trodde Pippi var blitt borte. Hun glemmer etter 1 time så hun har blitt dårligere. Det er veldig merkbart nå.

Jeg vet jeg kan og skal stå løpet ut for uten henne har jeg ikke hverken noe hjem eller liv. Vi har et liv sammen og slik skal det være så lenge hun vet at dette er vårt hjem. Når det blir borte så er alt tapt og jeg vet jo at det er der vår veg stopper. Men til det skjer så skal hun smile som sola og føle at alt topp. Hver dag får jeg ei varm hånd å holde i og et kyss med ” jeg elsker deg til ” Det gjør at vi tross alt ser lyst på livet. Gullhjertet mitt er glad og fornøyd og synes alt er akkurat som før og det er jeg glad for.

Legg igjen et svar

Din e-post adresse vil ikke bli vist